Regnet trommet mot kjøkkenvinduet i det gamle trehuset på Nordnes. Liv stirret inn i kjøleskapet og prøvde å stable sammen en middag av halvgammel Jarlsberg, en halv agurk og to tomater som hadde sett bedre dager. Hun hørte ikke ytterdøren gå opp.
– Sitter du her og glor?
Liv skvatt og snudde seg. Tante Marit sto i døråpningen, dryppende av regn, med en bærepose i hver hånd. Syttitre år, hofteoperert to ganger, og likevel sto hun der som en bulldoser med permanente krøller.
– Tante! Jeg skulle jo lage middag til deg.
– Jaså? Med hva? Vann og dårlig humør?
Marit satte posene på benken med et dunk. Det luktet nystekt brød fra bakeriet på hjørnet, og noe annet – kjøttkraft? Hun hadde med seg lammelår. Et helt lammelår. Liv fikk dårlig samvittighet for agurken.
– Nå setter du deg ned, – kommanderte Marit og pekte på kjøkkenstolen med en gulerot hun hadde fisket opp av posen. – Og så hører du etter.
Liv satte seg. Hun kjente denne tonen. Forelesningstonen. Hvor udugelig hun var, antakelig. At Eivind fortjente en skikkelig kone. At familien fra Voss alltid hadde hatt orden i sysakene.
– Du jobber for mye, – sa Marit.
Liv åpnet munnen, men fikk ikke frem en lyd.
– Inni huset, mener jeg. Du går her og gnukker fra morgen til kveld. Støvsuger, vasker klær, rydder, hamstrer tilbud på Kiwi. Og når Eivind kommer hjem fra jobb, da er du grå i ansiktet og har ikke energi til å si hei engang.
Hun skrelte guleroten med raske, sikre bevegelser.
– Så her er oppskriften: Når mannen er på jobb, da slapper du av. Sover en time på sofaen. Går tur på Nordnespynten med en podkast på øret. Tar en øl på puben med kollegaene. Gjør hva pokker du vil.
Liv måpte.
– Men huset…
– Huset tar du når han kommer hjem.
– Unnskyld meg?
Marit sukket og la fra seg guleroten.
– Jeg var gift med onkel Frank i førti år. De første ti årene sprang jeg rundt her og pusset messing og bakte rundstykker klokka seks om morgenen. Tror du han satte pris på det? Han kom hjem, så rett gjennom meg, og satte seg foran TV2 Sporten med en Solo.
Hun trakk pusten.
– Så sa en venninne til meg: Snu om. La ham se hva du faktisk gjør. Jeg begynte å ta oppvasken når han kom hjem. Rakk ikke middagen? Da lagde vi noe sammen. Det tok tre uker før han skjønte at gulvet ikke vasket seg selv.
– Og det funket?
– Han lærte seg å stryke skjorter før han døde. Det sto respekt av det, Liv. Ikke av strykinga – men av at jeg satte en grense. Han så meg som en ektefelle, ikke en hushjelp.
Marit helte to kopper kaffe fra en termos hun tydeligvis hadde med seg, og skjøv den ene over bordet.
– Eivind er en flink gutt. Men han er som Frank – han ser bare det som er rett foran nesa. Så sørg for at du er det. Ikke bak støvsugeren; den får ingen til å føle seg elsket.
Liv så ut i regnet. En båt tutet ute på Byfjorden.
– Hva om han blir sint?
– Det blir han. Den første uka kommer han til å gå rundt som en unge som har mistet isen sin. Han må omstille seg. Gi ham tid. Ikke krangel – bare ikke vik.
Liv trakk munnvikene skjevt.
– Hvorfor forteller du meg dette? Du som alltid har sagt han er verdens beste nevø.
– Han ER verdens beste. Det er derfor jeg gir deg verktøyet istedenfor å kjefte på ham. Han lærer fortere hvis han tror det er hans egen idé.
—
Samme kveld kom Eivind hjem fra kontoret i Lars Hilles gate. Liv satt på sofaen i joggebukse, halvveis gjennom en true crime-serie om et mord i Groruddalen. Huset var ryddig nok – hun hadde tatt en økt tidligere, før Marit dukket opp – men grytene sto urørt.
– Er det mat? – ropte han fra gangen mens han sparket av seg de våte skoene.
– Sikkert. Se i kjøleskapet. Tanta di tok med lammelår.
– Tante Marit? Hvorfor har du ikke lagd noe?
– Orket ikke.
Det ble stille. Så kom han inn i stuen med en guffen blanding av forvirring og sult i fjeset.
– Orket ikke? Er du syk?
– Nei. Bare sliten. Jeg har vært hjemme hele dagen, men jeg orket ikke lage middag.
Han sto der en stund, som om han ventet på en punchline. Så gikk han inn på kjøkkenet. Liv hørte skapdører åpne og lukke seg. Kjøleskapet summet. Så lyden av en gaffel mot en tallerken – restene av en pastasalat hun hadde gjemt bak melkekartongen.
Han vasket ikke opp.
—
Den fjerde dagen så kjøkkenbenken ut som et åsted etter innbrudd. Kopper, tallerkener, bestikk – alt stablet i en skjør balanse. Eivind sa ingenting. Men han sukket hver gang han måtte flytte på noe for å sette fra seg kaffekoppen sin.
Den femte morgenen, da Liv kom ut på kjøkkenet, sto Eivind bøyd over vasken med skjorteermene brettet opp og skylte en middagstallerken. Klokka var kvart på sju. Han så ut som en mann som hadde tapt en stille krig.
– Unnskyld? – sa Liv og gned øynene.
– Det ser jo helt jævlig ut her, – mumlet han uten å snu seg. – Du kunne jo sagt at du trengte hjelp.
– Jeg kunne det.
Han stivnet litt, men fortsatte å vaske.
—
To uker senere kom Eivind hjem med en flat pappeske under armen.
– Hva er det?
– Robot. Til gulvet.
Han pakket ut en rund, blank sak som umiddelbart begynte å kjøre små, vimsete runder rundt beina deres.
– Og jeg bestilte en sånn benkemaskin til kapsler. Sånn at vi slipper det evinnelige kaffesølet.
– Vi?
– Ja. Jeg søler jo.
Han satte seg ved siden av henne på sofaen og la beina på bordet – noe han aldri gjorde før. Fotballskoene sto i gangen, ikke midt på gulvet.
– Du, – sa han og kikket på henne. – Du er mye mindre sur i det siste.
– Jeg er vel ikke sur.
– Nei, akkurat. Det er liksom… du er mer til stede. Før var du alltid bak meg, på vei til vaskekjelleren eller noe. Nå er du her.
Liv kjente et stikk av dårlig samvittighet, men også noe annet – en varme hun ikke hadde kjent på lenge. Han så henne. Faktisk, for første gang på flere år, så han henne.
—
En lørdag morgen våknet Liv av at sengen var tom og det luktet noe ubestemmelig godt. Hun gikk barbeint ut på kjøkkenet. Eivind sto der i forkle – et ordentlig, stripete forkle han måtte ha kjøpt uten at hun visste det – og snudde noe i stekepannen.
– Hva er dette? – spurte hun.
– Eggerøre. Med trøffelolje. Og loff.
– Loff?
– Ja, men sånn skikkelig. Fra bakeren.
Han var stolt, litt usikker i blikket. Ved siden av komfyren lå mobilen hans med en oppskrift på skjermen. Liv gjenkjente håndskriften på lappen den var avfotografert fra – tante Marits.
– Har du og tante Marit hatt konsultasjon?
– Hun sa at kvinner liker når menn lager frokost. Det er visst en sånn greie.
– Det er definitivt en greie.
Han satte tallerkenen foran henne. Eggerøren var perfekt, akkurat kremet nok. Trøffeloljen var overdådig, men akkurat nå var det ingenting som var for mye. Han satte seg med sin egen porsjon og så på henne mens hun tok første bit.
– Godkjent?
– Mer enn godkjent.
Hun spiste videre, og i det stille regnet som igjen trommet på vinduet, så hun ut mot Nordnesparken. Mellom de våte trestammene sto en skikkelse med paraply. Selv på avstand kjente hun igjen den kompromissløse holdningen.
Tante Marit sto der. Paraplyen holdt hun rett opp, som en soldat i eksil. Hun så opp mot kjøkkenvinduet, akkurat lenge nok til at blikkene deres møttes, og så snudde hun seg og gikk nedover mot Sjøfarenes aldershjem.
Ikke et vink. Bare et aldri så lite nikk, knapt synlig.
– Hva smiler du av? – spurte Eivind med munnen full av loff.
– Ingenting. Bare været.
Hun drakk opp kaffen, og i det hun satte koppen fra seg, tok hun et siste blikk ut av vinduet. Regnet var i ferd med å lette. Mellom skyene sprakk det opp en stripe lys som la seg over fjorden, og akkurat idet solen traff vannet, så hun en andemor med fem andunger padle forbi båtfortøyningene. Den bakerste ungen sakket akterut. Moren fortsatte i samme fart, uten å snu seg.
*Gullkvinnen*, tenkte Liv. *Hun er jo en hel gullkvinne.*
