Regnet hadde stått mot vinduene på Gardermoen i to timer da beskjeden endelig kom: flyet til Trondheim var kansellert, ikke utsatt. Erik leverte inn billetten ved skranken, tok Flytoget tilbake til Oslo S, og var hjemme i leiligheten på Grünerløkka til klokken halv ni på kvelden — nesten seks timer tidligere enn planlagt.
Han låste opp stille, som han alltid gjorde når han kom sent. Vanen satt i kroppen fra femten års samliv med Marit.
I entréen sto et par sko han ikke kjente igjen. Størrelse 46, skinn, dyre. Ikke hans. På puffen lå Marits veske, kastet ned på skrå, som om noen hadde mistet den i all hast.
Fra soverommet hørte han latter.
Erik ble stående. Han rørte seg ikke, sa ingenting. Så tok han et skritt bakover, snublet i dørterskelen, og løp ned trappen i stedet for å vente på heisen. I tredje etasje glapp foten under ham på et trinn dekket av bladregn noen hadde dratt inn utenfra. Han falt hele resten av trappeløpet.
Smerten i leggen var nesten en lettelse. Den overdøvet noe annet.
—
På Ullevål sykehus lå han med benet i strekk og stirret i taket mens en sykepleier justerte utstyret.
— Erik, ikke vri deg sånn. Du fikk smertestillende for en time siden, hold ut litt til.
Mannen på nabosengen, en pensjonist med gips på begge føtter etter et stillasfall, mumlet noe om at alle holdt ut i starten.
Erik holdt ut. Han følte ikke selvmedlidenhet, bare en tung, snerten irritasjon over at femten år med å bygge noe — jobbe overtid, betale ned boliglånet, stole på hvert ord — kunne ende med at han brakk leggen på grunn av et par fremmede sko i entréen.
Menn lager ikke scener. De bare stivner når grunnmuren ryker.
Tre uker senere ble han flyttet til et rehabiliteringssenter utenfor Lillestrøm, omgitt av granskog. Luften luktet harpiks og våt bark. Erik brydde seg ikke om utsikten. Han beveget seg på krykker gjennom korridorene, i grå sykehuspysj som hektet seg fast i dørkarmene. Telefonen lå i flymodus i nattbordskuffen. Han sjekket ikke tapte anrop fra Marit, åpnet ingen meldinger. Broren fikk beskjed om å ta med bare det nødvendigste og ikke fortelle noen hvor han var.
— Hei, du på krykkene! Ta det med ro i svingene, du er ikke den eneste sammensatte kroppen her.
Mannen som ropte hadde grått bart og velstelt kinnskjegg. Erik stoppet, fikk bedre tak i krykkene.
— Beklager, sa Erik.
— Kjell Ove. Tidligere aktiv i fekting, riksmester i sin tid. Nå bærer av en kunstig hofte.
— Erik. Observatør av fremmede sko i entréen.
Kjell Ove lo høyt.
— Ha! Der har vi en mann med humor. Kom, kantinen har fruktkompott i dag, om vi rekker det.
I kantinen sto det trangt om plassene: eldre etter hjerneslag, folk på krykker, noen få på rehabiliteringsopphold etter idrettsskader. Kjell Ove manøvrerte krykken som et kårde og ryddet vei til et bord ved vinduet.
— Sett deg. Best utsikt her. Og her har vi vår egen lille «Hotell Cæsar», du kommer fort inn i det.
Erik fikk plassert det gipsede benet forsiktig under bordet.
— Drikk, sa Kjell Ove og dyttet et glass mot ham. — Jeg ser det stormer i deg. Det er ikke bena dine som er mest skadet.
— Erfaring? spurte Erik og snudde glasset i hendene.
— Praksis. Da min første kone gikk fra meg med tre brudd og ikke en krone på konto, tenkte jeg også at det var over. Så skjønte jeg: er hofta ute av ledd, setter du den på plass. Du gråter ikke over den.
Da oppstod bevegelse ved utleveringsdisken. En høy kvinne i ferskenfarget joggedress skilte seg ut blant sykehusklærne som noe fra en annen verden. Hun beveget seg avmålt, som om hun gikk gjennom lobbyen på Grand Hotel og ikke en institusjonskantine.
— Se hvem som kommer, mumlet Kjell Ove. — Silje. Rom 14. Behandler ryggen sin, men om du spør meg, leter hun etter noen å lene seg på.
Kvinnen møtte Eriks blikk over rommet og smilte — utfordrende, med en varme som ikke passet situasjonen. Erik ble sittende med glasset i hånden. De siste tre ukene hadde han bare sett en sliten, ustelt mann i speilet. Nå dette blikket.
— Ikke se sånn på henne, advarte Kjell Ove. — Hun har trent sansene sine godt.
Silje kom bort til bordet deres.
— Får jeg sitte her? Det er bråk på min fløy, radioen står på full guffe.
— Vær så god, frue, sa Kjell Ove med et snev av ironi. — Vi driver et lite selskap for skadeskutte her.
Hun satte seg ved siden av Erik. Duften av parfyme — sandeltre og sitrus — la seg rundt bordet.
— Du er Erik, sant? Jeg så deg trene med krykkene i morges. Så mye viljestyrke. Det er sjelden hos menn nå til dags.
Erik mumlet noe om at det bare handlet om å gå, ikke om vilje. Silje lo lavt, rettet på håret.
— Ikke vær beskjeden. Man ser en ekte mann med en gang. Selv når han er midlertidig ute av form.
—
Om kvelden vibrerte telefonen i nattbordet. Erik tok den opp. Skjermen viste: Marit. Fingeren fant «blokker» før han rakk å tenke.
— Sånn skal det være, sa Kjell Ove fra døråpningen, med en pakke under armen. — Fortiden kutter man som koldbrann. Uten bedøvelse. Forresten, «form» — har du sett deg selv i speilet nylig?
Erik trakk på skuldrene.
— Nettopp. Du ser ut som en rømt straffange, sa Kjell Ove og pakket ut poloskjorte og en hårklipper. — Silje samler folk i lysthuset i kveld. Musikk, te, noen har visst smuglet inn vin. Møter du opp i den utstrakte trikoten din, vekker du bare medlidenhet.
Tjue minutter senere sto Erik foran speilet på badet med kort, jevnt klippet hår og nybarbert hake. En vanlig mann, ikke lenger noen slagen skygge.
— Sånn ja, sa Kjell Ove og klappet ham på skulderen. — Ta krykkene og gå ut i det nye livet ditt.
—
Lysthuset ved skogkanten var kjølig. Duften av harpiks blandet seg med billig hvitvin skjenket i plastglass. Silje satt ytterst på benken, og da hun så ham i den nye skjorten, løftet hun brynene.
— Erik. Du klarer visst å overraske.
De satt der til langt over midnatt. Silje lo lett, dro med seg samtalene, rørte ved armen hans hver gang hun rakte ham et glass. Erik hadde glemt hvordan det føltes å bli sett sånn. Noe stivnet mykt opp i brystet.
Da de andre begynte å gå, sa hun lavt:
— Erik, kan du hjelpe meg opp til tredje? Heisen er avslått for kvelden, og ryggen min verker litt etter behandlingen.
De gikk sakte oppover trappen. På avsatsen mellom etasjene stoppet hun, la hånden på skulderen hans.
— Takk, hvisket hun. — Du aner ikke hvor heldig jeg er som traff et ordentlig menneske her.
Erik tok hånden hennes. Hjertet slo fortere.
— Jeg er heldig også, Silje.
Da vibrerte telefonen hennes. Hun så på skjermen.
— Unnskyld, jeg må ta denne. Det er mannen min.
Erik ble stående. Hånden på skulderen hennes ble til stein.
— Mannen din?
— Ja da, svarte hun rolig og låste opp skjermen. — Han er på forum i Dubai. Vi ringer alltid hverandre før leggetid.
— Du sa ikke at du var gift.
— Du spurte ikke. Og hva skulle det forandre? Han er en fantastisk mann. Tolv år eldre, driver eget firma, forsørger meg fullt ut. Han forstår at han har sitt liv og sine flyreiser, og at jeg trenger litt oppmerksomhet når han er borte. Vi er voksne mennesker, Erik. Ingen tvinger noen til noe. Vent litt, jeg tar bare denne…
Erik ble stående i trappeoppgangen og så henne føre telefonen til øret med et vant smil: «Ja, elskling, hei. Nei, alt er bra, jeg savner deg…»
En fantastisk mann. Ordene falt tungt inn i ham. Foran øynene dukket Marit opp igjen. Bortforklaringene hennes, de sene «møtene», hans egen blindhet mens han jobbet uten fridager for å nedbetale lånet og kjøpe henne bil — og trodde han bygde en familie.
Han hadde også vært en fantastisk, forsørgende mann. En bekvem bakgrunn for andres lette liv.
Erik snudde seg på krykkene og gikk ned trappen igjen, uten et ord.
— Erik? Hvor skal du? ropte Silje etter ham med hånden over høyttaleren.
Han svarte ikke.
—
Neste morgen våknet han tidlig. Benet gjorde ikke lenger så vondt, bare en tung, håndgripelig tyngde. Han fant telefonen, slo av flymodus, og ringte broren sin først — ikke Marit.
— Jeg trenger deg til å hente meg på fredag, sa han. — Og en ting til. Ring Bendik, advokaten fra firmaet, du husker han fra bryllupet mitt. Be ham møte meg på kontoret hans mandag klokken ti.
Så ringte han Marit. Hun tok telefonen på andre signal, stemmen skalv:
— Erik? Erik, herregud, hvor er du?! Jeg har ringt alle sykehus! Vi må snakke sammen, du har misforstått alt…
— Marit, hør nøye etter, sa Erik. — Jeg søker skilsmisse. Advokaten kommer med papirene mandag. Innen fredag skal verken du eller tingene dine være i leiligheten på Thorvald Meyers gate. Nøklene legger du i postkassen.
— Erik, vent, kan vi ikke møtes? Du elsker meg jo, vi har vært sammen i femten år…
— Alt godt, sa Erik og la på. Han blokkerte nummeret.
Mandag klokken ti satt han på advokatkontoret i Kvadraturen med en mappe foran seg. Leiligheten sto i hans navn alene — kjøpt tre år før han møtte Marit — men det de hadde bygd sammen var boliglånet han hadde betalt ned til 890 000 kroner igjen, bilen hennes, en Audi A3 kjøpt kontant for hans overtidspenger, og en felles bankkonto med 340 000 kroner han hadde spart til et hyttekjøp de aldri fikk til.
— Kontoen stenger vi i dag, sa Bendik og skjøv papirene mot ham. — Bilen står i ditt navn på vognkortet, du kan selge den eller kreve den utlevert. Boliglånet er ditt ansvar uansett, men vi sikrer at hun ikke får krav på egenkapitalen.
Erik skrev under. Pennen skrapte mot papiret, rolig, uten at hånden skalv.
Fredag kveld, tilbake i leiligheten på krykker, fant han nøklene i postkassen slik han hadde bedt om. Entréen var tom. Ingen sko, ingen veske på puffen. Bare et lett merke på gulvteppet der noe hadde stått.
—
I kantinen på rehabiliteringssenteret var det stille den dagen. Erik satt alene ved vindusbordet. Kjell Ove var på undersøkelse i byen. En kvinne i enkel sykehusdrakt kom bort med en brett i hendene — vanlig, mørkt hår i en løs knute, ikke antydning til sminke. Hun prøvde å sette fra seg tekoppen, men krykken som lente mot bordkanten gled og traff armen hennes. Teen skvalpet ut over duken.
— Å, unnskyld! sa hun forskrekket og grep etter servietter. — Jeg var uforsiktig, jeg flytter meg heller…
Erik så på flekken, så på det brydde ansiktet hennes. Ingen irritasjon rørte seg i ham.
— Du trenger ikke flytte deg, sa han og kjente et ekte smil dra i munnviken. — Det er en god måte å bli kjent på. Jeg heter Erik.
— Ingrid, svarte hun og smilte tilbake, uten et snev av tilgjort varme.
Erik rettet ryggen. Krykkene sto lent mot bordkanten, men han visste allerede at han ikke skulle trenge dem stort lenger. På bordet foran ham lå fortsatt en kopi av skilsmissepapirene, brettet i tre, med Bendiks visittkort stiftet fast i hjørnet. Han la mappen tilbake i sekken, tok en slurk av kompotten Kjell Ove hadde bestilt til ham i går, og ble sittende der en stund til, ved vinduet, med Ingrid som fortsatt tørket opp den siste teflekken fra duken.
