«Jeg vil visst ha noen litt yngre», kunngjorde ektemannen min i mikrofonen på sin egen femtiårsfeiring.
Rolf sto ved det lange bordet på Fjordheim kurbad utenfor Molde, i den tunge, marineblå jakken sin, kinnene glødende av akevitt og skåler. Mikrofonen ga fra seg et hylende metallisk stønn som ingen brydde seg om å dempe – tvert imot, det skarpe hylet fikk hvert ord til å skjære enda dypere inn i salen.
«Tjuetre år med Kirsten, jo. Alt er bra, gutter, alt er bra. Men helt ærlig – skikkelig ærlig – jeg er litt lei av disse, øøh, kordamene hennes hver onsdag… Hva var det jeg sa? Kirsten, tilgi meg. Du vet jeg er glad i deg. Ekte vare. Men jeg skulle likt meg noen med litt mer liv i seg. Noen ung og livlig. Jeg er da ikke gammel enda.»
Latteren rullet gjennom den ene enden av salen, der Reidar og de andre fra verkstedet satt. Reidar slo den brede hånden sin i bordplaten som om han hadde hørt sesongens beste vits. Noen fnyste ned i tallerkenen. En dame ga fra seg et høyt, tynt sukk – ikke av virkelig forargelse, mer et sosialt nikk til anstendigheten.
Jeg satt rett overfor ham. I høyre hånd holdt jeg en sølvbelagt gaffel med en bit rakfisk på tindene. Den biten husker jeg fortsatt med en merkelig fotografisk skarphet. Ute på gaten dundret det forbi en søppelbil som hadde glemt klokken var halv ti om kvelden – lyden blandet seg med latteren, helt malplassert, helt der.
Jeg hørte ham. Så hørte jeg det en gang til, fordi han lente seg mot mikrofonen igjen og gjentok det, med tungen litt tykk av alkoholen: at han ville ha noen ung og livlig, noen som ikke luktet korøvelse og oktober. Jeg begynte å telle, sakte, hvor mange i rommet som hadde hørt det. Svaret var alle sammen.
Han hadde mikrofonen, og akustikken i kursenteret var laget for å forsterke stemmen til den som sto for bordenden. Koret mitt sto ved dobbeltdørene bakerst i salen. Ni kvinner i hvite bluser med kruset krage. Solveig, tante Åse og jeg hadde valgt de blusene sammen på stoffbutikken på Storgata i vinter. Vi hadde vært der to ganger. Første gang kjøpte vi ingenting; andre gang tok vi alle ni stoffmetrene på en gang. De sto der nå, i det trekkfulle inngangspartiet, klare til å synge jubileumsnummeret vårt. Fem minutter før Reidar banket kniven mot glasset hadde jeg nikket til dem over salen – et lite, kjent tegn som betydde: Snart, jenter. Gjør dere klare til å puste dypt.
De sto stille, med den tålmodige, oppgitte verdigheten til folk vant til å vente på å bli kalt frem. Jeg så dem bak Rolfs brede rygg. Solveig – syttito år, en gang fryktet og respektert rektor på Nesset skole – senket veska si ned på en vinylstol langs veggen. Hun mistet den ikke. Hun la den ned. Det var gjort med en forsiktig, bevisst treghet, som om noe i veska plutselig hadde blitt umulig tungt og dro hånden hennes mot gulvet.
Og tante Åse – syttiseks år, i sitt fineste ullskjørt til leggen og med en gammel sølvbrosje formet som en pilegren – trakk ut stolen og satte seg. Hun satte seg slik eldre kvinner setter seg på venterommet på legekontoret når de ser på døren og skjønner at det blir tre timers ventetid. Uten et ord. De tørre, årete hendene hennes lå flate i fanget, og hun presset den slitte veska mot magen.
Det klikket ikke noe inni meg. Ingen brå innsikt, ingen brennende bølge av ydmykelse, ingen dramatisk sinne. Det ble bare stille. Som om noen hadde rukket inn og skrudd av en lavfrekvent radio som hadde durt et sted på kjøkkenet hele kvelden – en lyd du ikke engang legger merke til før den forsvinner. Jeg trakk pusten. Så en gang til. To lange, jevne pust – akkurat de jeg lærer mine sopraner å ta fra mellomgulvet før de skal holde en tone. På det andre pustet la jeg biten med rakfisk tilbake på tallerkenkanten. Jeg la gaffelen pent ved siden av, tindene ned.
Jeg reiste meg, gikk rundt bordet – forbi bollene med rødbetsalat og de duggete mugger med solbærtoddy – og kom bort til koret mitt.
«Jenter, vi går. Det er over. Unnskyld meg.» Jeg sa det stille, så bare første rekke hørte det.
Solveig så på meg gjennom de tykke brillene sine, blikket rolig, og løftet veska fra stolen. Tante Åse reiste seg med hånden mot bordkanten og glattet fronten på ullskjørtet. De andre – Gerd, Solrun, Ingebjørg, den andre Ingebjørg, for vi hadde to i annen rekke, Mette, Kari, Turid og lille Randi – snudde seg og fulgte meg ut i korridoren, som lydige elever på vei til brannøvelse.
I korridoren luktet det møbelpolish, våt ull og klor. Ved garderobedisken, tjue meter bortover den rutete linoleumen, ga jeg messingmerkene våre til en eldre dame i garderoben. Ingen sa et ord. Og det, mer enn talen ved bordet, var det verste – at de var fullstendig tause. Kvinnene mine var vanligvis pratsomme, alltid hviskende om barnebarn eller blodtrykksmedisin når vi gikk sammen ned korridoren.
«Ta på dere yttertøyet», sa jeg til dem, med en stemme som ikke skalv. «Jeg bestiller taxi.»
Jeg dyttet opp den tunge trerinngangsdøren og gikk ut på trappen. Det duskregnet. Det var slutten av mai, men vinden var fortsatt skarp og kald, med den friske, salte lukten fra fjorden utenfor. Jeg bestilte to drosjer – en vanlig sedan til fire og en større minibuss til fem. Da jeg kom inn igjen, sto de allerede kledd, tett samlet ved radiatorene. Solveig i sin mørkeblå kåpe med det brede beltet. Tante Åse i sin vanlige, quiltede grå jakke. Randi i tung saueskinnsjakke, tross mai.
«Ti minutter og femten», sa jeg og så på klokken. «Gerd, Solrun, Kari og Ingebjørg – dere tar den første. Resten tar den andre.»
«Kirsten», sa tante Åse, kom nærmere og la kalde fingre på håndleddet mitt, «det går bra med oss. Ikke tenk på oss. Vi forstår.»
Det «vi forstår» – akkurat det jeg fryktet å høre. Jeg ønsket av hele hjertet at hun ikke hadde sagt det. Solveig sa ingenting i det hele tatt. Hun bare stirret forbi skulderen min, gjennom glassdøren, mot ambulansebilen parkert med Fjordheim-logoen malt på siden.
Jeg ble stående i vestibylen til begge drosjene kom, hjalp dem inn og vinket idet hjulene sprutet vann fra veipyttene. Da jeg kom tilbake til festsalen, serverte kelnerne allerede hovedretten – ovnsbakt torsk med poteter og løk. Rolf satt på stolen sin, skar rolig i fisken og lente seg mot Reidar for å fortelle en historie, med et bredt, ubekymret smil. Han så på meg tvers over rommet da jeg kom inn; blikket hans var klart og lyst, som om ingenting uvanlig hadde skjedd. Kanskje han faktisk ikke husket hva han hadde sagt i mikrofonen; ved ellevetiden husket han sjelden noe.
Jeg gikk ikke tilbake til plassen min ved siden av jakken han hadde lagt igjen. Jeg gikk langs veggen og satte meg ved den andre bordenden, ved siden av Anders og Marte. Anders så på meg med sammenbitt kjeve. Under dukens dekke rakte han ut hånden og tok min. Håndflaten hans var stor, arbeidsherdet og varm – akkurat som farens for tretti år siden.
«Mamma, jeg skal snakke med ham», hvisket han, stemmen skjelvende av ung sinne.
«Ikke gjør det, Anders. Spis middagen din.»
Marte – svigerdatteren min, tjueni år, jobbet i banken i Ålesund – tok karaffelen og fylte glasset mitt med vann. Uten et ord. Hun dyttet brødfatet litt nærmere meg. Marte gjorde stort sett alt uten å si noe. Det var en av mange grunner til at jeg var glad i henne.
Jeg ble til festen var over. Ble til jubileumskaken kom, til Fjordheims daglige leder, Bente, kom bort og la armen rundt skuldrene mine uten et ord, og til Reidar reiste seg med den siste, sludrete skålen: «for vår leder, Rolf, som fortsatt har så mye liv i seg!»
Rolf og jeg kjørte hjem sammen i taxi langs riksveien fra Molde. På baksetet lente han hodet mot nakkestøtten og så på meg med halvlukkede øyne.
– Kirsten, hva er det med deg? Hvorfor satte du deg så langt unna?
– Rolf, vi snakkes på mandag. La meg bare komme meg hjem.
Han grynte, øynene falt igjen, og han ble stille. La den tunge hånden på kneet mitt. Jeg fjernet den ikke. Jeg satt bare og så ut på gatelysene langs Fannestrandveien i regnet.
Hjemme kledde han av seg i mørket og la seg straks, snorkende innen tre minutter. Jeg satte meg på krakken ved kjøkkenvinduet og så ut på blokka på andre siden av gårdsplassen, der ett vindu i andre etasje alltid sto tent. Fra skapet over vasken, bak boksen med havregryn, tok jeg frem en åpnet sigarettpakke som en venn av Rolf hadde glemt igjen i februar. Jeg åpnet det smale vippevinduet og røykte ut i den kjølige maikvelden. Hendene mine skalv ikke. Munnen føltes tørr som bomull, og den bitre røyken svidde en ren stripe gjennom den.
Jeg tenkte på alt på en gang. Vi hadde aldri sunget «Kjærlighet fra Gud», som vi hadde øvd på i tre måneder. Jeg husket høsten 1999, da Rolf hentet trykte plakater fra kulturhuset etter at hans første kone døde av kreft og etterlot ham med femårige Anders. Jeg husket at jeg brakte dem gryter med fiskesuppe, helte akevitten hans ut i vasken når sorgen fikk ham til å drikke, og at vi flyttet sammen i januar 2000. Jeg oppdro Anders som mitt eget – hjalp med lekser, pleide ham gjennom vannkopper, satt utenfor sesjonskontoret da han fylte atten – og han kalte meg mamma fra andre klasse. Rolf og jeg fikk aldri barn sammen; jeg mistet et barn i sekstende uke, og vi bestemte oss for at Anders var nok.
Tjuetre år. Mandag morgen kom Rolf inn på kjøkkenet klokken sju. Jeg satt allerede ved bordet, kledd for å gå ut.
– Rolf, jeg flytter.
Han stanset midt på gulvet.
– Kirsten, hva mener du? Er dette fortsatt om fredagen? Jeg tullet jo bare.
– Jeg vet du tullet. Det er nettopp derfor jeg flytter.
Han argumenterte i tjue minutter – sa han var en gammel tosk, at han var glad i meg, at han var glad i «kordamene» også. Jeg lyttet, drakk den kalde teen min, og sa jeg skulle bo hos Ellinor, akkompagnatøren vår. Jeg bodde hos Ellinor i tre dager. Da jeg kom tilbake etter tingene mine, mens Rolf var på jobb, tok jeg med klær, papirer, to fotoalbum og den blå keramikkoppen min med teksten «Verdens beste mamma». Kjelene, kaffetrakteren og TV-en lot jeg bli igjen.
Vi skilte oss uten drama og delte eiendelene rolig. Vi solgte huset vårt på Bolsøya; han kjøpte leilighet i sentrum, og jeg fant en lys ettroms i Reknes, med vinduer mot gårdsplassen og en huske. Da jeg ringte moren min, syttiåtte år, i Kristiansund for å fortelle nyheten, var hun stille en stund, så sukket hun: «Kirsten, det er dette jeg har ventet på så lenge.»
En uke etter festen ba koret om å bytte navn fra «Fjordklang» til «Ny Giv». Jeg sa ja uten å nøle.
Et helt år gikk stille – faste øvelser om høsten, adventskonserter, tredjeplass i korfestivalen i Kristiansund, og ti dager hos moren i Kristiansund om sommeren. Rolf sendte korte, høflige meldinger til bursdager og nyttår; jeg svarte like kort. Mot høsten forsonte han seg med Anders, og de dro sammen på laksefiske i Driva.
Så, en varm tirsdag i mai, øvde vi på «Kjærlighet fra Gud» i den lille salen på kulturhuset. De høye vinduene sto åpne, og lukten av nyslått gress kom inn fra parken utenfor. I øyekroken la jeg merke til noen ute i korridoren.
Da vi var ferdige med verset, så jeg ut. Rolf sto der i olabukse og blå skjorte, med en brun mappe i hånden. Ute på plassen sto den svarte Volvoen hans; anleggsfirmaet hans hadde vunnet kommunens anbud på å pusse opp garasjeanlegget bak kulturhuset. I pausen gikk jeg ut til ham.
– Kirsten… begynte han usikkert.
– Rolf, vi har øvelse, sa jeg, stemmen jevn og rolig. – Du kom for å snakke med administrasjonen om garasjekontrakten? Kontoret deres er lengst nede i gangen.
Han så lenge på ansiktet mitt, lette etter sinne eller sorg, men fant bare ro. Han nikket sakte.
– Ja, sa han. – Lengst nede.
Han snudde seg og gikk bortover den rutete linoleumen. Jeg lyttet til de tunge, selvsikre skrittene hans til han nådde administrasjonen og gikk inn. Jeg gikk tilbake til den lyse salen, der Solveig rettet på sølvbrosjen sin og tante Åse drakk kaldt vann av en plastkopp. Jeg gikk bort til noteholderen og løftet armen høyt over hodet.
– Fra begynnelsen, jenter, sa jeg.
Vi begynte på nytt, helt fra begynnelsen.
