Ulf stirret ut av kjøkkenvinduet i halv fire-tiden, mens regnet trommet mot ruten. Leiligheten i Bergen hadde vært stille i fjorten måneder. Ikke den typen stillhet man legger merke til og irriterer seg over, men den tunge, seige typen som setter seg i veggene. Han hadde kaffekoppen halvveis til munnen da meldingen fra Henrik plinget inn på telefonen.
«Søsteren min har et valpekull. Schæfer og vorsteh-blanding. Bli med og se. Det er fem minutter fra Sandviken.»
Ulf svarte ikke. Han satte koppen i vasken som han hadde skyllet for tre uker siden. Regnet ga seg et øyeblikk. Så plinget det igjen.
«Jeg henter deg om tjue minutter. Bare se.»
Han så mot kommoden i stua. Ramme med bilde, lagt med glasset ned. Han hadde ikke snudd den på over et år. Så grep han den slitte regnjakka fra knaggen.
De kjørte ut mot Laksevåg, forbi verft og kjøpesentre, inn i et boligfelt med rekkehus fra åttitallet. Huset lå i enden av en blindvei. Damen som åpnet het Gro, en korthåret kvinne i sekstiårene med praktisk fottøy og en strikkegenser med flekker av maling.
«Valpene er i kjellerstua,» sa hun og viste vei ned en trapp som luktet sagflis og våt ull. «Tispa er inne hos dem.»
Rommet var lyst og ryddig. I en stor pappeske lå fire valper, runde og gråspraglete, og kravlet over hverandre som levende potetsekker. Moren lå ved siden av, en langbeint blanding med søvnige øyne. Hun løftet hodet mot Ulf, vurderte ham, la det ned igjen.
En femte valp satt bakerst i esken, bak en sammenrullet fille. Den var mindre. Det ene øret hang som en slapp lapp. Pelsen hadde en bar flekk på siden, rosa hud som lyste gjennom. Den kom ikke bort da Gro åpnet lemmen. Den bare satt der med skjeve poter og så på ham.
«Den der er sistevalpen,» sa Gro og plukket opp en av de feite. «Se på denne her. Stor, fin kropp. Tispe. Foreldrene er gode jegere begge to.»
Ulf pekte på den bakerste.
«Hva med den?»
Gro satte fra seg valpen hun holdt.
«Den blir det nok ikke noen jeger av. Litt pjuskete. Du vil heller ha en av de andre.»
«Den bakerste,» sa Ulf.
Gro så på Henrik. Henrik trakk på skuldrene. Ulf hadde allerede kneppet opp jakken. Han løftet valpen ut av esken. Den var lett som en halv brødskive. Den luktet melk og sagflis, og den skalv. Han la den inn mot ullgenseren sin og lukket jakken over den. En liten, varm klump presset seg mot brystkassa hans.
I bilen på vei tilbake sa Henrik ingenting før de passerte Puddefjordsbroen.
«Hvorfor akkurat den? Den var jo… rar.»
Ulf så ut av vinduet, ned på sjøen under broen.
«Akkurat derfor,» sa han.
*
Valpen subbet inn i leiligheten som om den forsto at den måtte gå stille. Den snuste på dørmatta, på skohyllen, på det gamle parkettgulvet. Ulf sto i gangen og hørte lyden av klør mot treverk som han ikke hadde hørt på et år, siden den siste uken med Luna.
Han åpnet kjøkkenskapet. En dyp tallerken, en kaffekopp, et vannglass. Ingen hundeskål. Han tok ned et gammelt serveringsfat i keramikk med blå blomster, et fat moren hans hadde hatt i vitrineskapet. Han skyldet det under springen, tørket støvet av kanten med tommelen. Vann rant lenge før det ble klart. Han fylte det og satte det på gulvet. Valpen drakk forsiktig, som om den ba om lov.
Kjøleskapet var like tomt som leiligheten ellers. En ostebit i plastfolie, en halv pakke rugbrød, en tube kaviar. Han gikk ned til Rema 1000 i første etasje. Kjøpte laktosefri melk, havregryn, kyllinglår, karbonadedeig, to metallskåler – den ene blå, den andre grønn. Damen i kassa het Aud, ifølge skiltet. Hun så på varene, så på ham. Ingen av dem sa noe.
Hjemme kokte han grøt, akkurat som han gjorde da Luna var liten og bodde hos dem hver onsdag. Rund, søt grøt med en klatt smør i midten, avkjølt til romtemperatur. Valpen spiste med hodet langt nede i skålen, slurpet, glemte å puste. Ulf satte seg på gulvet inntil kjøkkenbenken, med ryggen mot skapdøren, bena rett ut. For første gang på fjorten måneder satt han på kjøkkengulvet og hadde det ikke travelt med å reise seg.
Etter maten krabbet valpen bort til ankelen hans og la seg inntil. Den varme, tynne kroppen hevet og senket seg i rask pust. Ulf hørte regnet begynne igjen utenfor, men lyden føltes annerledes nå.
«Tassen,» sa han ut i rommet. «Du får hete Tassen.»
Valpen så opp. Ett øre sto rett ut. Det andre hang.
*
Våren kom sent til Bergen det året. I april begynte Ulf å gå turer igjen. Ikke bare de korte tisse-turene ned til parkeringsplassen, men ordentlige runder. Over broen til Nordnes, langs sjøkanten, forbi akvariet, opp gjennom smugene bak Bryggen. Tassen vokste ujevnt. Først ble beina for lange, han lignet en edderkopp. Så rettet øret seg. Så kom det andre på plass. Pelsen tettnet, den nakne flekken på siden grodde igjen med tykk, mørk pels. Fargen ble svart med brune tegninger over brystet, under potene, over øynene.
En formiddag i mai sto han ved fontenen på Torgallmenningen. En eldre dame med trillebag stoppet.
«Unnskyld, hva slags rase er det? Blanding? Han er jo praktfull.»
«Schæfer og vorsteh. Sistevalpen i kullet,» sa Ulf.
«Det synes ikke.»
Ulf så ned på hunden. Tassen satt rolig, med hodet løftet, og så på duene som basket rundt fontenen.
Samme uke kom damen fra nabooppgangen bort til ham i bakgården. Hun het Visnja, hadde bodd der i seks år uten at Ulf hadde sagt mer enn hei til henne. Hun holdt en plastboks i hendene.
«Jeg har bakt for mye. Makroner. Vil du ha?»
«Takk, Visnja.»
«Hunden din er blitt så fin. Datteren min står i vinduet og ser på den hver dag. Hun spør om hun kan hilse på den.»
«Hvor gammel er hun?»
«Ni.»
Ulf så opp mot fjerde etasje. Et lite ansikt presset mot ruten.
«Send henne ned.»
Jenta het Amina. Hun kom løpende ut i bakgården med jakken på vranga og stoppet to meter unna.
«Kan jeg klappe den?»
«Spør hunden.»
Amina gikk forsiktig nærmere, hånden utstrakt. Tassen snuste på fingrene hennes, slikket dem en gang. Amina lo.
«Han har store tenner. Biter han?»
«Han vil ikke.»
«Hvorfor ikke?»
Ulf tenkte seg om.
«Fordi han er Tassen.»
Amina strøk hånden over det øret som en gang hang.
«Kan jeg komme i morgen også?»
Ulf nikket.
Visnja smilte og gikk. Makronene spiste Ulf samme kveld, sittende på kjøkkenet med en ren tallerken, mens Tassen lå under bordet og fulgte med på hver eneste bevegelse. En makron falt på gulvet. Tassen fanget den i luften. Ulf lo. Det var et kort, overrasket bjeff av en latter.
*
Sommeren satte inn. Turistene kom. Ulf begynte å gå lengre turer med Tassen, ut til Fantoft, opp til Fløyen, ned igjen gjennom skogene. Han tok på seg den gamle turjakka som Luna hadde gitt ham for tre år siden, en grå North Face med revne i lommen, som han ikke hadde rørt siden bisettelsen. Den passet fortsatt. Han tok med seg termos og brødskiver. Tassen svømte i vannet nedenfor Skomakerdiket. Amina var med noen ganger, med niste og appelsinbåter som hun delte med hunden når Ulf så en annen vei.
En dag satt de på en benk ved Nordnesparken, utsikt mot fjorden. Amina sparket med beina.
«Ulf? Hvorfor har du ingen barn?»
Han så på båtene ute på fjorden.
«Jeg hadde en datter en gang. Hun fikk en datter. De het Luna.»
Amina sa ingenting. Så krøp hun nærmere på benken og lente seg mot skulderen hans. To måker skrek over dem. Tassen la hodet på kneet hans.
*
En kveld i slutten av juni gikk han inn i stua. Kommoden. Rammen lå der fortsatt med glasset ned. Han løftet den, snudde den. Luna smilte mot ham fra bildet, sju år gammel, iført den gule regnjakken, hoppende i en vanndam. Bak henne sto datteren hans, Liv, og lo. Det var tatt i Botanisk hage. Han husket den dagen, husket regnskyene som sprakk opp og solen som kom gjennom. Han tørket støv av glasset med ermet på North Face-jakken. Så satte han rammen fra seg, med bildet vendt riktig vei.
Fra gangen kom lyden av klør mot treverk. Tassen kom inn, stanset foran kommoden, så på ham. Så la han hodet inntil hånden hans, den som holdt rammen.
*
Tre uker senere sto han utenfor døren til datterens leilighet i Oslo. Det hadde gått et år, to måneder og fjorten dager siden de sist hadde snakket sammen. Bilulykken. Skyldspørsmålet. Ordene som ble sagt på begravelsesdagen og som ingen av dem kunne ta tilbake.
Han hadde Tassen i bånd. Hunden satt rolig ved foten hans. Ulf banket på.
Døren gikk opp. Liv sto der, tynnere, blekere, med de samme øynene som moren sin.
Hun så på faren. Så på hunden.
«Hvem er det?» spurte hun.
«Tassen,» sa Ulf. «Jeg fant ham i et pappeske i Laksevåg. Han var den styggeste valpen i kullet. Skjev. Flisete. Rar. Ingen ville ha ham.»
Liv så på ham. Hun sa ingenting. Tassen logret.
«Akkurat som oss,» sa Ulf.
Liv så på hunden. Tassens brune øyne møtte hennes. Så gikk hun ned på huk og holdt frem hånden. Tassen gikk bort til henne, snuste, slikket henne på kinnet.
Liv lo. Det var kort, overrasket, som farens latter på kjøkkenet den kvelden med makronen.
«Vil du ha kaffe?» spurte hun.
Ulf nikket. Regnet begynte å tromme mot vinduene i oppgangen. Tassen fant veien inn.
