De så varmen uten å kjenne den. Martin sto med fiskekassen i hendene og stirret mot uthusveggen der lyset fra stuen falt ut i skjæret. Det var sent i juli, det luktet salt og varm einer fra berget bak dem, og fra vinduene i sjøbua de hadde brukt ett år på å sette i stand, rant lyden av latter og glassklirring ut i kvelden.
Hanne tok et skritt fram, satte fra seg dagens fangst av makrell på trappen. Hun så på mannen sin, så på de fremmede ansiktene bak det nye panoramavinduet, på en kvinne som slengte beina med sko på den lyse ullplagget de hadde kjøpt på loppemarked i Kabelvåg.
— De har tent opp i grillen vår, sa hun lavt.
Martin svarte ikke. Han så på terrassebordene han selv hadde høvlet for hånd i fjor høst, nå dekket av halvfulle glass og en sølepytt av marinade.
Døren gikk opp. Søsteren hans, Kamilla, lente seg ut med et glass cava i hånden. Hun hadde den samme morens cardigan over skuldrene, den Hanne hadde lånt sist de var her.
— Å, dere kom likevel, sa Kamilla. Hun smilte, men øynene flakket mot gjestene inne. — Vi feirer at Trygve fikk regionssjef-stillingen. Det er litt fullt her inne, så vi tenkte dere kunne sove i det gamle naustet i natt. Der er jo gassbluss, dere klarer dere.
Martin kjente Hannes hånd stivne rundt sin egen.
— Du tuller nå, sa han.
— Nei, det gjør jeg ikke. Dette er mammas eiendom. Familiestedet.
— Familiestedet. Martin smakte på ordet. — Hvem var det som kjørte åtti mil hver helg i vinter for å legge rør her? Hvem sto i søle til knærne i mars og støpte grunnmur?
— Ingen ba dere gjøre det. Dere sa jo at det var for hele familien.
Hanne så mot inngangsdøren. Det satt en ny lås, en solid modell fra en låsesmed på Torp. Nøkkelen hun hadde på knippet passet ikke lenger.
— Og låsen, sa hun, den er vel også for hele familien?
— Noen må jo tenke på sikkerheten. Det står for over to hundre tusen i møbler og utstyr her nå.
— Som vi betalte, sa Hanne. — Kjøkkenet. Vinduene. Det elektriske anlegget. Du tok imot grillen til jul, Kamilla. Husker du det?
Bak Kamilla dukket moren deres, Randi, opp i døråpningen. Hun holdt et fat med reker, satte det fra seg på en håndkjerre før hun kom ut på trappen.
— Hva er det som står på her ute? Gjestene hører dere.
— Mamma, vi kommer ikke inn i vårt eget hus, sa Martin.
— Nå overdriver du. Det er familiens hus. Kamilla har invitert venner. Dere kunne vise litt hensyn.
— Hensyn? Hanne slapp fiskekassen, den landet med et dunk mot fjellet. — Vi har båret møkk og svette for dette stedet, og nå skal vi stå her som tiggere?
— Ikke lag oppstyr, sa Randi med lav stemme. — Sov i naustet i natt. I morgen er alle reist.
Martin så på moren sin, på søsteren, på de utydelige skyggene i stuen som lo av noe på en mobiltelefon. Han så på Hannes hånd, der en sene sto spent over knoken. Så snudde han seg og gikk langs stien tilbake mot bilen. Hanne fulgte etter.
— Hva gjør du? ropte Kamilla etter ham. — Ikke vær så dramatisk!
Han svarte ikke. Han åpnet bagasjerommet, fant det han lette etter, og gikk rolig tilbake.
Randi rynket pannen. — Hva er det du har der?
Martin stilte ned bensinkannen på brosteinen foran døren, skrudde av korken, og begynte å helle utover den nye terrassen. Bensinen rant i striper mellom bordene, ned i sprekkene der mose skulle komme med årene. Lukten steg i kveldsluften.
— Martin! Randi grep etter armen hans, men han vred seg unna.
— Dette bygget vi, sa han. — Hver planke. Hver spiker. Hvis det ikke er vårt, da bestemmer vi hva som skjer med det.
Kamilla sto målløs. Gjestene inne hadde sluttet å le.
Hanne sto noen meter bak. Hun så på svigermoren som endelig hadde mistet det tilknappede ansiktet, på Kamilla som famlet etter mobilen, på mannen sin som holdt lighteren slik faren hans en gang hadde lært ham å tenne bål.
Det var hennes tur å legge en hånd på armen hans.
— Vent, sa hun. — Bare vent litt.
Hun snudde seg mot de to kvinnene i døråpningen.
— Kamilla, du har nøyaktig ett døgn på å tømme huset for deres ting. Låsen byttes tilbake i morgen kveld. Hvis ikke, kommer vi med politiet. Dette er vår bolig, betalt med våre penger, bygget med våre hender. Randi — hun møtte svigermorens blikk — du har en uke på å overføre tomten til Martin, eller så selger vi alt løsøret, river det vi kan, og du kan forklare Skatteetaten hvorfor det står et ubeboelig skall på din eiendom.
Hun slapp armen til Martin. — Så slukker vi grillen, sa hun, og gikk inn blant gjestene.
En mann med prikkete skjorte satte fra seg vinglasset og ville si noe, men Hanne gikk forbi ham som om han var luft. Hun skrudde av gassblusset under grillen, tok lokket på, og bar den ut på plenen.
— Denne er vår, sa hun over skulderen. — Kvitteringen ligger i skyen.
Kamilla sto med åpen munn, telefonen halvveis til øret. Randi sto urørlig. Martin så på lighteren i hånden sin, så på kvinnene i døråpningen, og puttet den i lommen.
— Ett døgn, sa han.
De overnattet i naustet den natten. Gassblusset varmet vann til te, og Hanne fant et gammelt ullteppe bakerst i en kiste. De sov dårlig, men de sov sammen.
Dagen etter kom Randi alene. Hun satte seg på steinen utenfor naustet og så utover sundet der morgendisen lå som røyk over vannet.
— Jeg har snakket med Kamilla, sa hun.
Martin svarte ikke. Han sto med ryggen til, fingret med en båtshake.
— Hun flyttet ut tingene i natt. Trygve kjørte lasset. Låsen er skiftet. Nøkkelen ligger på trappen.
Hanne kom ut med to kopper te, ga den ene til Martin. Randi fikk ingen.
— Og tomten? spurte Hanne.
Randi så ned på hendene sine. Det var lenge stille.
— Jeg trodde jeg passet på familien, sa hun. — Jeg trodde jeg holdt sammen på noe.
— Du holdt sammen på urettferdighet, sa Martin.
Randi nikket, såvidt.
— Jeg har avtalt tid hos advokat på mandag. Tomten overføres.
De tre satt i stillheten. En måke skrek over fjorden. Martin drakk teen, kjente varmen bre seg i brystet, og for første gang på lenge så han på huset der oppe og tenkte: det er vårt. Ikke fordi noen ga det til ham, men fordi han hadde tatt det tilbake.
Et par uker senere inviterte de naboene på grillfest. De samme bordene, den samme grillen, men låsen var ny — og nøkkelen hang rundt Hannes hals. Randi satt i solveggen med en pils og lo av noen som fortalte om fjorårets sjøørretfangst. Kamilla kom ikke. Hun hadde sendt en melding om at hun trengte tid.
Det var greit, tenkte Hanne. Tid hadde de nok av nå.
Hun snudde seg mot Martin, som sto bøyd over grillen med en stekespade og et konsentrert drag over pannen.
— Du brenner pølsene, sa hun.
— Det er mine pølser, sa han. — Jeg brenner dem akkurat som jeg vil.
Og for første gang på en måned begynte han å le.
