Det dryppet sølevann fra regnfrakken rett ned på parketten i gangen. Jeg sto der, støtte meg mot dørkarmen og prøvde å forstå hva som foregikk i leiligheten min. To fremmede paraplyer lå i paraplystativet – en rød plastgreie med et hull og en svart med treskaft. Tilhørte definitivt ikke meg. Fra stuen kom stemmer, latter, klirring av kopper. Jeg kikket bort på den gamle klokken som hang på veggen – den som bestemor hadde fått av sin mann da de flyttet inn her i 1962. Viseren sto på halv åtte om kvelden. Jeg hadde jobbet dobbel vakt på intensiven på Haukeland, tolv timer uten pause. Planen var å komme hjem, sette på tekjelen, finne frem den røkte laksen jeg hadde kjøpt på Fisketorget og bare puste ut. Men så kjente jeg lukten av nybrygget kaffe. Ikke min kaffe.
Jeg sparket av meg skoene, lot dem stå i en dam med regnvann, og gikk mot stuen. Døren sto på gløtt. Gjennom sprekken så jeg ryggene til to ukjente damer i sekstiårene. De satt i den mørkeblå Chesterfield-sofaen min, den jeg arvet etter bestemor og betalte en formue for å trekke om i grå ull. Foran dem sto stuebordet dekket med mine fineste Porsgrund-kopper, den lille muggen med melk og et fat med kanelboller. Mine kanelboller. De tretti bollene jeg bakte i går kveld etter et mareritt av en sykehusvakt, fordi Røde Kors skulle ha salg til inntekt for kreftforeningen på lørdag. Nå var fatet halvtomt. I midten, som en dronning med hoff, satt fru Haug. Kenneths mor.
Hun fikk øye på meg før jeg rakk å si noe. Ansiktet hennes sprakk opp i et uttrykk som minnet om en katt som ser en fugl den ikke gidder å jakte på. – Å, Line! Så fint at du er her. Vi skulle akkurat til å sende deg en melding. Vi trenger ekte fløte, du kan vel stikke ned på Kiwi? Det ligger en femtilapp på kommoden.
Jeg strammet grepet om dørhåndtaket. Altså, hun ville ha meg til å løpe ærend for henne. I mitt eget hjem. Mens hun satt der med venninnene sine – for det var åpenbart hvem de var, fru Berge og en dame jeg ikke kjente – og drakk av koppene jeg kjøpte i København i fjor. – Dette er min leilighet, fru Haug, sa jeg. Stemmen min var flat, nesten metallisk. Jeg merket at jeg fortsatt hadde navneskiltet fra sykehuset festet på brystet. – Og jeg har akkurat kommet hjem etter tolv timer med å holde liv i mennesker. Jeg skal ingen steder.
Den ene venninnen, hun med en stor ravknapp i blusen, satte koppen fra seg med et ørlite smell. Fru Haug rettet seg opp, fingrene hennes kjempet med en serviett som om den var en urostifter. – Kenneth sa det var helt i orden at vi lånte stuen i et par timer. Vi har bridgeklubb i kveld og det var så kjedelig å sitte i vårt eget lokale, dessuten driver de og pusser opp der. Du vet, Kenneth er jo glad i moren sin.
Hun sendte meg et smil som var ment å avvæpne, men som bare fikk meg til å se rødere flekker på halsen hennes. Jeg svarte ikke. I stedet snudde jeg meg og gikk mot soverommet. Døren var lukket. Jeg dyttet den opp uten å banke. Kenneth lå på sengen, fortsatt i joggebukse og t-skjorte fra i går, med hodetelefoner på og en controller i hendene. Skjermen flimret med en eller annen krigsspillsverden. Han la merke til meg først da jeg stilte meg mellom ham og tv-en. – Å, hei, du er hjemme, mumlet han og tok av seg headsettet. – Hva mener du med at du ga moren din nøkkel og inviterte henne hit uten å spørre? Ordet «uten» falt ned i rommet som en stein.
Kenneth trakk på skuldrene. – Hun ville bare ha et sted å sitte med damene sine. Hva er problemet? Det er jo bare et par timer.
Jeg kjente det sitre i fingertuppene. Jeg husket den kvelden han flyttet inn for et halvt år siden. Han hadde hatt med seg to kofferter, en Playstation og en haug med t-skjorter. Jeg hadde ryddet halve skapet i gangen for å gi ham plass. I ettertid forsto jeg at han hadde tatt med seg noe mer: en urokkelig tro på at alt mitt nå var vårt, og at «vårt» betydde at moren hans hadde vetorett på alle rom. – Dette er ikke din leilighet, Kenneth, sa jeg, lavere nå. – Det er min. Bestemor Signe overlot den til meg da hun døde. Jeg brukte to år på å pusse opp. Du har bodd her i seks måneder og betalt strøm én gang fordi jeg maste. Din mor har akkurat servert mine veldedighetsboller til bridgeklubben sin. De forsvinner i kjeften på ukjente mennesker mens jeg sto og pumpet hjertet på en 14-åring i dag.
Jeg så at han ble blek, men det var ikke et uttrykk for skam. Det var forlegenhet over at noen endelig stilte krav. Han tok av seg headsettet helt og ville si noe, men jeg snudde meg allerede og gikk tilbake til stuen. Fru Haug satt fortsatt med ryggen rett, som om hun forsøkte å ignorere situasjonen. De to andre damene så på meg med store øyne. – Beklager, damer, sa jeg og passet på at stemmen bar. – Kaffen er slutt for i dag. Denne leiligheten skal nå ryddes for gjester. Jeg har bruk for stuen min. Bridgeklubben får finne et annet lokale. I det samme ordene forlot munnen min, la jeg merke til at lyset fra gatelykten utenfor falt på fotografiet av bestemor som hang på veggen. Hun smilte på bildet, det bildet fra 80-tallet der hun står på kaien i rosa vindjakke. Det så nesten ut som om hun nikket.
Fru Haug reiste seg med et rykk. – Sånn her har du ikke lov til å behandle meg! Jeg har tross alt født Kenneth!
– Og det er jeg fullstendig klar over, sa jeg. – Nå kan han få lov til å gå hjem til Dem. Begge to.
Det ble brått stille. Selv naboens bikkje i etasjen under sluttet å bjeffe. Kenneth kom ut fra soverommet med store skritt, fortsatt med controlleren i hånden som om den var livlinjen hans. – Hva sa du akkurat?
– Du hørte det. Jeg orker ikke et liv der jeg må forsvare mine egne vegger mot mennesker jeg ikke har invitert. Hvis du synes det er urimelig, så er døren bak deg. Jeg pekte mot gangen. Han stirret på meg, munnen halvåpen. Moren grep vesken sin, den brune skinnvesken hun alltid hadde med seg, og presset den mot brystet. Venninnene plukket med seg paraplyene og kappene og skyndte seg ut uten et ord. Fru Haug gikk etter dem, men stoppet i døråpningen og snudde seg mot sønnen. – Kenneth, kommer du?
Han sto der, som en unge som ikke visste hvilken forelder han skulle velge. Så slapp han controlleren i sofaen, grep en jakke fra knaggen og forsvant ut i oppgangen. Døren smalt igjen. Jeg ble stående alene i stillheten. Regnet trommet mot vinduet. På stuebordet sto fremdeles de tomme koppene. Jeg samlet dem opp, bar dem til kjøkkenet og satte dem i vasken. Så tok jeg frem laksen fra kjøleskapet, la den på et fat, og fant frem en ren kniv. Klokken var åtte. Jeg åpnet vinduet på gløtt, kjente den kalde fukten fra Vågen og måkeskrikene som blandet seg med stillheten hjemme. Fatet med boller sto på benken. Jeg talte dem: syv igjen. Det var mer enn nok til resten av uken. I morgen skulle jeg kjøpe nytt mel.
