Jeg heter Sigrid. Jeg er 64 og har bodd alene i ni år. Ikke bittert, ikke fortvilet — bare alene. Leiligheten min på Tasta i Stavanger er liten, men jeg har utsikt over Byfjorden og plass til alle bøkene jeg ikke har rukket å lese. Venninnene mine sier jeg har «glemt» å finne meg en mann, som om det var en regning jeg ikke har betalt. Men jeg har ikke glemt noe. Jeg har bare ventet på en som ikke gjør livet mitt trangere.
Han het Bjørn. 67 år. Skilt, voksne unger i Bergen. Vi møttes på en litteraturkveld arrangert av Sølvberget. Han anbefalte en bok jeg aldri hadde hørt om, og uken etter sendte han en melding der han spurte om jeg hadde lest den. Det hadde jeg ikke, men jeg skrev tilbake likevel. Sånn begynte det.
I to måneder møttes vi på kafé. Han var høflig, lyttende, grå i tinningene og ryddig i replikkene. Ingen hast. Ingen klossete komplimenter. Han fortalte om hytta si utenfor Suldal, om turene i fjellet, om femtiårsdagen da han sluttet å spise kjøtt. Jeg kjente at jeg slappet av i hans selskap, og jeg begynte å glede meg til dagene vi møttes.
En onsdag ettermiddag ringte han.
— Sigrid, jeg har lyst til å lage middag til deg. Her hjemme. Jeg har kjøpt inn en Sauvignon Blanc jeg tror du vil like.
Jeg stod på kjøkkenet og skrelte poteter. Gjennom vinduet så jeg regnet tromme på taket på busskuret. Det var slutten av oktober, og kveldene var allerede lange og mørke.
— Gjerne, svarte jeg. — Det hørtes koselig ut.
Jeg hadde ikke ventet roser og levende lys. Men jeg kjente en varm forventning. Jeg tok frem den mørkeblå strikkekjolen som kledde meg, og på veien kjøpte jeg en eske sjokoladetrøfler fra Sjokoladepiken — det eneste stedet i byen som lager trøfler med kardemomme. 380 kroner. Ikke noe å snakke om, men akkurat dyrt nok til at det føltes som en gave.
Da jeg parkerte utenfor rekkehuset hans på Ullandhaug, hadde regnet gitt seg. Luften var klar og kald, med et drag av sjø og våt einer. Jeg tok med esken og gikk opp trappen. To skritt før døren tenkte jeg: Hvis dette er feil, så vil jeg i hvert fall vite det i kveld.
Bjørn åpnet. Mørk skjorte, ledige bukser, et lite arr over øyenbrynet som jeg aldri hadde lagt merke til før. Vi klemte hverandre. Det luktet støv og gammel ved inne i gangen. Han tok frakken min og hang den på en knagg ved siden av en hjemmestrikket skjerf — klumpete, sikkert laget av et barnebarn.
— Kom inn, sa han og smilte. — Alt er nesten klart.
Stuen var stor og møblert med tunge møbler. Ett stort vindu vendte ut mot mørket, og nede i svingen kunne jeg skimte lysene fra Gandsfjorden. På salongbordet stod to vinglass, helt tomme, og en støvete lysestake uten lys.
Jeg snudde meg mot ham.
— Kan jeg hjelpe til med noe?
— Kom, så går vi på kjøkkenet.
Jeg fulgte etter med esken i hånden. Og i det samme jeg rundet hjørnet, stoppet jeg.
Det så ut som om noen hadde tømt oppvaskmaskinen, brukt alt på nytt og deretter stablet alt opp i vasken uten vann. Tallerkener, bestikk, gryter med fastbrent saus, kopper med kaffegrut. I tillegg lå råvarer spredt over benken — en hel laks i folie, gulrøtter med jord på, en halvåpnet pose quinoa, en sitron som var begynt å rynke.
Jeg tenkte: Kanskje han har vært syk. Kanskje noe gikk galt.
— Bjørn… er du sikker på at du ville ha gjester?
Han lente seg mot dørkarmen og foldet armene.
— Jo, absolutt.
Jeg ventet. Jeg la merke til at smilerynken rundt øynene hans plutselig så ut som et skalkeskjul.
— Sigrid, sa han. — Jeg håper du ikke misforstår. Men du skjønner, jeg er for gammel til å kaste bort tiden på noe som ikke blir ekte. Jeg vil ha et ordentlig forhold. Og da må jeg vite om kvinnen jeg slipper inn, faktisk kan ta vare på et hjem. Om hun kan lage mat, rydde opp, skape hygge. Du forstår?
Jeg hørte ordene, men hjernen nektet å godta dem.
— Du har invitert meg på middag, Bjørn. Hvor er middagen?
Han slo ut med hånden mot rotet.
— Jeg tenkte det var en fin anledning for deg til å vise hva du står for. Det er jo bare å sette i gang.
Plutselig ble jeg 22 år igjen. Det året jeg sa opp jobben for å passe min demente tante fordi «ingen andre kunne». Det året jeg betalte gjelden til en mann som siden forlot meg med et skuldertrekk. Alle gangene jeg hadde tatt på meg andres byrder fordi det var det «en god kvinne» gjorde.
Jeg kikket på den overfylte vasken. På den kvassende gaffelen som stakk opp av fettvannet. Så på Bjørn, som stod og ventet med en forventning så tett at den nesten ble farbar.
Jeg pustet ut. Jeg kjente noe gli på plass i brystet, som et vindu som endelig ble åpnet.
Så tok jeg et skritt frem mot vasken.
Jeg strakte ut hånden, grep om den minst møkkete tallerkenen jeg fikk øye på — en kritt-hvit frokosttallerken med en stripe blå blomster langs kanten. Jeg skrudde på krana, tok svampen som lå klissvåt ved siden av såpekanna, og vasket den ene tallerkenen. Skyllet. Tørket den nøye med et kjøkkenhåndkle som hang over ovnsdøren.
Bjørn åpnet munnen. Han så ut som en mann som tror han vinner.
Jeg la tallerkenen midt på kjøkkenbordet. Åpnet vesken min. Tok ut esken fra Sjokoladepiken, fjernet lokket og satte hele esken oppå den rene tallerkenen. 380 kroner. Tolv håndlagede trøfler. Kardemomme og mørk sjokolade.
— Vær så god, Bjørn, sa jeg og så ham inn i øynene. — Her er middagen du ba om. Den ene tallerkenen du trenger. Og når du er ferdig, kan du bare sette den tilbake i vasken, så er alt slik du vil ha det.
Jeg snudde meg, gikk rolig ut i gangen og tok ned frakken min. Han kom etter. Jeg hørte skrittene, men jeg stanset ikke.
— Sigrid? Hva i all verden…
Jeg dro frakken over skuldrene, tok vesken under armen og la hånden på dørhåndtaket. Idet jeg åpnet døren, kjente jeg den friske natteluften sive inn. Utenfor var gatelyktene våte og blanke, og oppe i svingen tutet en buss.
Jeg snudde meg mot ham. Ansiktet hans var krøllet sammen et sted mellom forvirring og fornærmelse.
— Du kan beholde trøflene, sa jeg. — De er nok de beste du får på lenge.
Så lukket jeg døren bak meg.
Jeg gikk nedover grusveien uten å skynde meg. En katt smatt under en bil. Et sted lenger oppe i lia knaste noen kvister. Da jeg kom til busstoppet, satte jeg meg på benken og trakk pusten.
Mobilen vibrerte. En melding fra Bjørn.
«Jeg tror du misforstod. Du kunne i hvert fall ha sagt fra.»
Jeg leste den. Så åpnet jeg telefonboken, fant navnet hans, trykket «slett kontakt» og bekreftet. Telefonen ble stille.
Bussen kom etter sju minutter. Jeg satte meg ved vinduet, og mens lysene fra byen gled forbi, kjente jeg at skuldrene mine var lettere. For første gang på lenge hadde jeg lagt noe igjen uten å gå tom selv.
