På baksetet lå ett halsbånd. Ett. Blått, fordi damen i dyrebutikken mente at blått syntes minst. Én seng, én skål, én sekk fôr på tolv kilo.
Jeg heter Siri. Mannen min, Ole-Martin, og jeg har vært sammen i nitten år. Vi bor i Stavanger, i et rekkehus som aldri blir ferdig. Gangbelegget har ligget i pappesker siden august i fjor. Vi utsatte det til våren, så til sommeren, så sa vi at først hund, så gulv.
Det var november. Den tida da snøen blander seg med regn og asfalten ser ut som kaffe med melk. Vi kjørte ut på E39 mot Sola. Vinden fra Nordsjøen tok tak i bilen hver gang vi passerte en åpen strekning.
«Husk hva vi ble enige om», sa Ole-Martin. «Én hund.»
«Én hund», gjentok jeg.
Mottaket lå på et jorde bak et gult hus. Da jeg åpnet bildøra, hørte jeg bjeffingen før jeg så noen hund. Det er en lyd man ikke forbereder seg på. Alle hundene ventet på noen.
Utenfor sto ei dame i femtiårene. Hun hadde ei gammel jakke med tau rundt livet og Viking-sko med møkk opp langs kanten. Hun presenterte seg som Hege og tok hånda mi hardt, som en mann.
«Vi ringte i går», sa Ole-Martin. «Vi ser etter en hund som passer i et rekkehus. Ikke for mye lyd.»
«Lite lyd», sa Hege. «Det kan jeg trylle fram. Kom.»
Hun ledet oss forbi innhegningene og pratet om hundene som om de var naboer i et borettslag. «Den der stjeler votter. Den liker ikke menn med caps. Og denne jenta her trenger en dame som bor alene.»
I tredje innhegningen så vi ham. En stor, lys hund av schæfertype satt ved grinda og bjeffet ikke. Han kastet seg ikke mot nettet. Han satt bare der og så ut som han ventet på bussen.
Da jeg satte meg på huk, kom han bort og la hodet på den nederste stanga. Ikke hardt. Som om han var redd for å ta for mye plass.
«Det er Bjørn», sa Hege. «Han har øyenbryn, ser dere? Han ser ut som en som har noe uoppgjort.»
«Hvor gammel er han?» spurte jeg.
«Fem. Kanskje seks. Han er stille. Ingen krangel om mat, ingen hopping. Men når han først liker deg, blir han med deg overalt.»
Jeg stakk hånda gjennom nettet. Bjørn snuste på fingrene mine, sukket og så opp på meg. Han så på meg. Ikke på Ole-Martin. Ret på meg.
Ole-Martin kremtet. «Jeg regner med at runden er over.»
«Det er den», sa jeg.
Hege åpnet grinda og festet et gammelt bånd til Bjørn. «Kom igjen, gutten min. Gå tur.»
Han tok tre skritt. Så satte han seg. Ikke i protest. Han bare satte seg, med hele tyngden, som en sekk med sand, og vred hodet mot den mørke enden av innhegningen.
I det hjørnet lå ei lita hund. Mørk, tynn, med ett øre som sto opp og ett som hang. Hun sa ingenting. Hun så på Bjørn slik unger ser på det eneste vinduet i et rom.
«Hvem er det?»
«Det er Frida», sa Hege. Og hun så ned på sine egne støvler.
Vi prøvde en gang til. Med godbiter og myk stemme, sånn man snakker til unger som skal ta blodprøve. Bjørn tok ett skritt. Så satte han seg igjen. Ikke redd. Ikke sint. Bare unnskyldende, som en voksen som må si nei på vegne av noen andre.
«Hege», sa jeg. «Fortell.»
Hege rettet på tauet rundt jakka og pratet tørt. Sånn folk på mottak lærer seg å snakke om dyra, fordi de ellers ikke holder ut.
«De kom inn sammen. Fra et hyttefelt i Sokndal. Folk pakket sammen i høst, og disse to var igjen. Naboen matet dem så lenge han orket, så ringte han oss. Frida var så dårlig at vi var usikre på om vi fikk henne fram. Bjørn sto over henne hele tida. Vi trengte ikke fange ham. Han klatret inn i bilen selv, så snart vi hadde båret henne inn.»
«Og så?»
«Så fant vi ut det morsomme. Han spiser ikke hvis hun ikke står ved siden av ham. Vi prøvde å omplassere dem. Satte fram mat. Den sto urørt til morgenen. Neste dag også. Og hun — hun bare la seg ned. To dager senere satte vi dem sammen igjen. Siden har det vært sånn.»
Ole-Martin sa lavt: «Så vi skal altså…»
«Så skal dere altså», sa Hege. «Men ikke for min skyld. Jeg presser ingen. Frida blir nok henta. En gang. Kanskje.»
Det «kanskje» ble hengende i lufta, som lukta av våt betong.
Jeg gikk ut på trappa og begynte å regne. Jeg gjør alltid det når jeg må velge. Tall gjør ting enklere.
To senger i stedet for én. To skåler, ved siden av hverandre, fordi han ikke spiser alene. En sekk fôr til i måneden. Den billigste? Nei, den gir matt pels. Den gode koster ni hundre og åtti kroner for tolv kilo. Frida trenger mindre, men hun har tannstein, sa Hege. Tannlegen til hund koster en halv månedslønn.
Støvsugeren vår er åtte år og hoster allerede. Med to hunder trenger vi en med turbørste til seks og et halvt tusen. Og laminaten i gangen — den flytter seg nok et år. Kanskje to.
Jeg regnet to ganger. Ærlig. Uten rabatt for følelser.
Ole-Martin kom ut og sto ved siden av meg. Han pustet på hendene sine. «Si det som det er. Klarer vi to?»
«To skåler er to skåler», svarte han. «Men støvsugeren blir skikkelig. Det er jeg nøye på.»
Jeg lo. Det var den eneste latteren jeg hadde hatt den dagen.
Jeg tok frem telefonen, åpnet Vipps og fant mottakets nummer. Jeg overførte femten hundre. En gang til. Det var mer enn gebyret for to, men Hege sto i døra med to papirer og sa ingenting.
«Du har sendt for mye», sa hun.
«Nei. Det er til lyspæra over inngangen. Den har blinket i en halvtime.»
Hege så opp på lampa, så på meg. Hun hentet et gammelt halsbånd fra skrivebordet og en halv pose godbiter. «Ta bilder. For dere selv. Om et år tror dere ikke på det.»
Frida kjørte hjem på fanget mitt, pakket inn i pleddet. Hun skalv de første milene. Bjørn lå på gulvet mellom setene. For stor for plassen, men han holdt hodet hele tida så han kunne se henne.
Én gang bråbremset Ole-Martin for et hull i E39. Bjørn spratt opp og dyttet snuten inn i pleddet. Sjekket. La seg igjen.
Hjemme gikk de gjennom alle rommene sammen. Snute mot snute. De valgte plassen sin selv — ved ovnen på kjøkkenet, der vi hadde lagt den billigste puta, ikke den dyre fine senga i stua.
Det har gått ett og et halvt år. Frida har lagt på seg og ser ut som ei lita tønne på pinner. Bjørn tigger om sofatrengsel — frekt, sidelengs, når han tror ingen ser. Vi kjøpte to tepper. De sover under ett. Det andre ligger knytt sammen i gangen hver morgen.
Gangbelegget er fortsatt ikke lagt.
I kveld kom det bilde fra mottaket på e-post. Bjørn og Frida ligger tett sammen på en gressflekk. Jeg satt i gangen, på det nakne gulvet, mellom pappeskene med laminat og et tårn av sko. Jeg åpnet bankappen, fant mottakets konto og satte opp en månedlig overføring på fire hundre kroner. Ikke mye. Men nok til et par sekker med mat til de som er igjen.
Så tok jeg fram det gamle blå halsbåndet som Hege ga oss. Det var slitt og nesten grått. Jeg spente det rundt Frida, som kom tuslende bort og slikket meg på hånda. Bjørn fulgte etter og la seg ved siden av meg, med siden inntil låret mitt.
Jeg skrev en melding til mottaket: «Vi kommer innom neste uke. Med bilder.»
Og sendte den.
