Jeg hadde sett for meg at attenårsdagen skulle lukte av nysmurt hornmusikk og mammas vaniljekake, ikke av fiskeslo og svik. Sånn gikk det ikke. Klokka var halv tolv på formiddagen, regnet trommet mot stuevinduet i Bergen, og mamma sto med fyrstikker klar over kaken da mobilen min lyste opp. Ikke med en telefon, men et bilde. Pappa, iført gummistøvler og et glis som kunne delt seg i to, holdt en torsk på størrelse med en barneoverkropp. Under sto det: «Gratulerer! Denne tok vi rett før frokost. Vi snakkes!» Jeg leste meldingen tre ganger. Ingen «jeg kommer». Ingen «vi må feire». Bare en fisk.
De første sju årene av livet mitt var pappa verdens tryggeste mann. Han bygde fuglekasser med meg i hagen på Paradis, lærte meg å sykle uten støttehjul, og sang visstnok «Nordnorsk julesalme» som godnattsang – det sier i hvert fall mamma. Så begynte kranglingen. Jeg husker mest at kjøkkenbordet plutselig ble et sted der to voksne satt og så i hver sin retning, og at det knitret i veggene av ord som ikke ble sagt. Da pappa flyttet, tok han med seg fiskestengene og en haug med unnskyldninger. Mamma tok med seg meg, og en ny jobb som lærer på Nordnes skole.
Etter skilsmissen ble pappa en sånn far som var opptatt hver helg. Først var det «Lars og jeg skal opp på fjellet», så «Båten må på verksted», eller rett og slett «Vi tar det en annen gang, Marén». Jeg pleide å sitte i vinduskarmen og vente likevel. Hver fredag. Med sekken pakket og en tegning i handa, som jeg hadde laget på SFO. Hver søndag la jeg tegningen i en skoeske under senga. Jeg fylte tre sånne esker før jeg sluttet å tegne.
Dagen jeg fylte atten, hadde jeg likevel en liten, hard klump av håp i brystet. Jeg hadde sendt ham en melding to uker før: «17. mai er jo nasjonaldag, men 24. mai fyller jeg 18. Kommer du? Mamma lager koldtbord.» Han svarte «Jeg skal prøve. Det hadde vært koselig.» Så da den 24. kom, regnet det. Mamma dekket bordet med norsk flagg og servietter, mens fem venninner fra musikklinjen på Vågen sto i gangen og lo. Jeg tok på meg den blå kjolen jeg hadde spart til en spesiell anledning. Klokka tikket. Jeg sjekket mobilen mellom hver gave. Da bildet av torsken kom, gikk jeg inn på badet og låste døren. Jeg trengte ikke gråte – jeg bare sto der og pirket på en flis ved vasken, helt til mamma banket på.
«Vennen min, er det pappa?» stemmen hennes var så lav at den nesten forsvant i viften.
«Han er i havgapet med gjengen,» sa jeg. «Han glemte at jeg finnes. Igjen.»
Mamma sa ikke «du må tilgi ham» eller «han mener det godt». Hun bare holdt rundt meg i to minutter, helt stille, mens bursdagsselskapet surret videre i stua. Jeg hørte at noen satte på Dagny på anlegget, og at bestevenninnen min ropte «Kake!». Jeg gikk ut og blåste ut lysene. Jeg holdt maska. Jeg husker at jeg tenkte: dette er siste gangen han får meg til å føle meg usynlig.
Ei uke senere ringte han. «Jeg har en overraskelse til deg. Stikk innom, da vel?» Jeg syklet ned til leiligheten hans i Sandviken, uten å skynde meg. Han åpnet døren med et bredt glis og en lang, smal pakke i gavepapir. Jeg dro av papiret og kjente vekten. Ei splitter ny fiskestang. Ikke en billig en fra Biltema – dette var en skikkelig stang, med Shimano-snelle og det hele.
«Hva sier du?» sa pappa. «Nå kan vi dra på tur sammen! Bare du og jeg. Endelig!»
Jeg kjente at noe inni meg ga etter. Ikke med sinne. Mer som når et gammelt strikk, som har vært tøyd og tøyd i årevis, plutselig ryker uten lyd. Jeg snudde stanga i hendene, luktet på korken. Den luktet ny butikk.
«Den er fin,» sa jeg. Og det var den jo.
Jeg ble med inn på kaffe. Han fortalte om turen de hadde hatt, hvor mange kilo sei de fikk, og hvor kaldt det var ved Bulandet. Jeg drakk opp kaffen min, sa takk for gaven og syklet hjem. Stanga surret jeg fast til bagasjebrettet med en ekstra strikk. Da jeg kom hjem, stilte jeg den innerst i boden, bak et par ski og en gammel kommode.
De neste månedene sluttet jeg å sjekke mobilen for å se om han hadde ringt. Jeg begynte å øve til opptaksprøven på Griegakademiet, spilte gitar til fingrene var røde. Hver gang mamma og jeg spiste middag, snakket vi om konserten i Grieghallen, om nye strenger til gitaren, om at naboen hadde malt huset grønt. En kveld, mens tørkestativet sto i stua og regnet pisket mot ruten, så mamma på meg over potetene og sa: «Du ligner ikke på ham i det hele tatt, vet du det?»
Jeg lo. «Bra. Da ligner jeg på deg.»
Stanga står der fremdeles. Av og til, når jeg går forbi boden på vei til øvingsrommet, tar jeg borti snella med fingertuppene. Den er kald. Så henter jeg gitaren og setter meg i vinduskarmen.
