Sigrid holdt seg fast i kjøkkenbenken og så på Elias som sto midt i stuen med armene i kors, lyset fra peisen kastet skygger oppover veggene i den trange hytta. Vinden ulte over fjellet, men inne var det så stille at hun hørte sin egen puls i tinningen. Elias blåste ut gjennom nesen og pekte mot døren.
— Du kan bare pakke sammen med en gang. Jeg gir deg ikke fjorten dager. Ikke en dag en gang. Det er *min* hytte. Det har det alltid vært. Du har bodd her på nåde.
Sigrid pusset tenner om morgenen med utsikt mot det samme furupanelet som bestefaren hans hadde spikret opp i 1978. Han minnet henne på det minst én gang i uken. Nå ble det siste gang.
— To uker, Elias. Jeg har jobb i morgen. Jeg kan ikke bare sove i bilen. To uker så finner jeg en leilighet i byen.
— Ikke mitt problem. Du valgte å gå. Du valgte å si at kjærligheten var slutt. Da står du på egne bein fra nå av. Akkurat nå.
Hun så på ham. Ikke sint, ikke trist. Bare en slags selsom ro, som når en gammel dør endelig glir opp og man innser at den ikke var låst likevel. Hun begynte å le — lavt, nesten uhørlig, som en dirring i brystet.
— Hva er det du flirer av?
— Ingenting. Egentlig ingenting. Jeg skal gå.
Hun krysset gulvet og dro en gammel koffert ut av klesskapet. Elias sto lent mot dørkarmen og så på henne med et triumferende drag over munnen. Hun stablet klær oppi, tok en keramikkmugge hun hadde kjøpt på loppemarked i Odda, og la den forsiktig ned. Hun så på bokhyllen bak peisen — bøkene hennes, planten hun hadde stelt i tre år. Den fikk bli. Hun var ferdig med å vanne ting her.
— Det der er min kaffemaskin, forresten. Den blir igjen.
Hun snudde seg. — Din kaffemaskin? Jeg betalte tolv hundre for den på Clas Ohlson i mars. Kvitteringen ligger i toppskuffen på kontoret ditt, mellom strømregningene du alltid glemmer å sjekke. Vil du at jeg henter den?
Elias tidde. Hun dro opp glidelåsen og trakk kofferten mot døren. I det hun gikk ut, snudde hun seg ikke engang. Bare et siste ord over skulderen:
— Du har peis. Fyr videre alene.
Døren smalt stille igjen. Elias ble stående og se på glørne. Det eneste som surret i rommet var det trøblete varmeelementet, som alltid klagde når vinden kom fra nordvest.
Fem dager senere sto Elias på parkeringsplassen utenfor Kiwi i Voss. Regnet silte ned i striper og la seg som en hinne over asfalten. Han hadde akkurat hentet en pakke med ny drill, da han så Maren — Sigrids kusine — komme trillende med en handlevogn full av grønnsaker.
— Maren! Hei.
Hun så opp, registrerte ham uten et smil. — Elias.
— Du, Sigrid tok med seg kaffemaskinen min. Hvor bor hun nå? Jeg trenger den tilbake.
Maren dro en pose gulrøtter ned i vognen og hevet et øyenbryn. — Du savner en kaffemaskin du sa var din, men som jeg vet at hun betalte for? Du er morsom.
— Nei, men altså… Jeg ville bare ha kontakt. Jeg gidder ikke snakke med henne på telefon, hun blokkerte meg overalt. Hvor bor hun?
Maren så på ham lenge. Et blikk som rommet en blanding av medlidenhet og noe mer — nysgjerrighet på hvordan han ville ta imot det hun visste.
— Sentrum. Strandgaten 12. Tredje etasje. Ring på, så får du maskinen din.
— Strandgaten? Leier hun eller hva? Det er jo en av de dyreste gatene i Bergen.
— Dra dit og se selv. Da skjønner du kanskje mer. Lykke til med kaffen.
Hun trillet videre inn i butikken, og Elias sto igjen med en merkelig kribling i magen. Strandgaten. Der hadde leilighetene takhøyde, utsikt over Vågen, og månedsleien var høyere enn naboens traktor. Hvor fikk Sigrid — som hadde bodd i et trangt kollektiv før de møttes — penger til noe slikt? Hadde hun funnet en rik mann allerede? Eller levde hun dobbeltliv?
Han kom seg inn i bilen, la drillen i bagasjerommet, og satte kursen mot Bergen. Regnet pisket mot frontruten, og viskerne gikk i et monotont tempo. Turen tok to timer, og da han parkerte i Strandgaten, var han gjennomkald og lettere irritert over at han faktisk ikke hadde tatt med seg noe varmere.
Bygården var hvitmalt, med en tunellport inn til bakgården og en trappegang som luktet nyrestaurert treverk og noe diskret blomsteraktig. Ingen knirket i trinnene. Han gikk opp til tredje etasje og ringte på en dør med glassfelt og smijernsbeslag.
En dame i slutten av tjueårene åpnet. Hun hadde hestehale og en malingsflekk på kinnet.
— Hei! Du må være Elias. Kom inn, kom inn. Sigrid er ute i tjue minutter til. Jeg er Hannah, vi gikk på lærerskolen sammen. Vent her så lenge.
Hun smilte varmt og forsvant inn på et rom uten å tenke seg om to ganger. Elias tok et skritt inn og stivnet.
Gangen alene var større enn hele stuen i hytta. En lang, bred korridor med lyst eikeparkett, barnemotiv på veggene, og et stort vindu mot en indre gård. Sakte gikk han videre. Stuen var enorm, med to sofaer og et spisebord i massiv bjørk. Utenfor lå Bergen som et postkort — fjellet i bakgrunnen, regntunge skyer som delte seg så en stripe sol traff takrennene på Bryggen.
Det var stille. Ingen ulende vind, ingen bråk fra trekken, ingen lyden av mus som gravde i veggene slik det alltid tørnet i hytta når vinteren satte inn.
Hannah kom tilbake med et krus te. — Vær så god. Sigrid fortalte at du kom etter kaffemaskinen?
— Ja. Eller… jo. Men ærlig talt, jeg ville egentlig bare se hvordan hun har det.
Hannah nikket og satte seg i en lenestol med et gammeldags kaffeblad. — Hun har det bra. Veldig bra. Bedre enn på lenge, faktisk. Hun eier denne leiligheten, visste du det?
Elias satte seg nesten ned, men tok seg i siste liten og ble stående. — Eier? Hun eier en leilighet i Strandgaten? Med hvilke penger? Hun jobbet som vikarlærer!
— Farmoren hennes i Tønsberg lot henne arve et hus og en leilighet for tre år siden. Rett etter at dere flyttet sammen. Men Sigrid sa aldri noe fordi hun var redd du skulle presse henne til å selge og putte pengene inn i hytta — eller i den elendige fiskebåten du kjøpte og aldri fikk fikset.
Det svimlet for ham. Han så seg rundt igjen — de høye vinduene, den dyre parketten, den myke belysningen. Og ovenpå der, et soverom med dobbeltseng og utsikt mot sjøen, antok han. Hytta hans — den vakre, frittliggende hytta — føltes plutselig som et trangt kott med mugg i fugene.
— Så hun har hatt penger hele tiden, og likevel jobbet som vikar?
— Hun jobbet som vikar fordi hun liker barn. Og fordi hun ville ha noe eget, ikke bare arve og sitte på ræva. Men hun trengte et sted der hun kunne puste. Og der var det helt jævlig. Unnskyld meg, men det var det. Du og hytta di, med den evige formaningen om at hun var gjest. Man kan ikke elske et menneske som alltid teller hver eneste skje.
Elias åpnet munnen for å si noe, men døren gikk opp. Sigrid kom inn med handlenett og våte støvler.
Hun stanset brått, slapp posen på gulvet, og så fra Hannah til Elias. Så på Hannah igjen: — Slipte du ham inn?
— Han kom etter kaffemaskinen. Jeg ga ham te.
Sigrid stirret på eksmannen. — Du er her. Hvorfor er du her?
— Kaffemaskinen, sa han fort. — Den… Du tok feil en, du må ha byttet. Den var min.
Hun tok to skritt mot kjøkkenbenken, dro ut en skuff og fant frem en kvittering. — Jeg kjøpte den selv. Hver minste krone. Tiende mars, rett før de stengte. Jeg hadde den på lærerværelset i to uker før du dro den med hjem. Men det var aldri maskinen du ville ha. Hva gjør du egentlig her?
Hannah reiste seg. — Jeg går ut og henter posten. Trenger dere en stund alene?
— Nei, sa Sigrid. — Du kan være her. Jeg har ikke noe å skjule for Elias lenger.
Elias så ned på hendene sine. De var grove etter år som tømrer, men de skalv svakt. — Jeg ville se hvordan du bodde. Maren fortalte om adressen. Jeg trodde du leide et elendig loft og sultet. Jeg trodde du trengte hjelp, at du skulle komme krypende.
— Og? Ser du det ut som jeg trenger hjelp?
Han tidde.
— Farmors leilighet. Jeg pusset den opp i fjor sommer, mens du var på hytta med gutta og sa at kvinner alltid maser om oppussing. Husker du den gangen? Du sa jeg ikke trengte å male, for jeg var uansett bare på besøk i ditt liv.
Hun gikk bort til vinduet, slo det opp så regnlyden fylte rommet. — Hytta di var aldri mitt hjem. Den var en billett jeg betalte med meg selv. Nå bor jeg her, med egen nøkkel, egen adresse, og ingen som forteller meg at jeg er deres eiendel. Ingenting i dette rommet er ditt. Og den kaffemaskinen — den står på kjøkkenbenken min, og den lager fantastisk kaffe. Gå.
Elias snudde seg mot døren. I det samme knaket det i en lampe som hang over spisebordet — en vakker messinglampe som lignet noe fra et galleri. Lyset traff ansiktet hennes, og han så at hun sto rett i ryggen, skuldrene senket, pusten rolig.
Han lukket døren bak seg. Trappen ned var like stille. Ute på gaten snudde han seg og så opp på vinduene i tredje etasje. Gardinene beveget seg — kanskje var det vinden, kanskje var det henne.
En sporvogn ringlet forbi og skrek i et spor. Han kjente regnet presse seg gjennom jakken, og gikk mot bilen. Nøkkelen var kald i hånden. Hytta sto der oppe i fjellheimen, full av furupanel og glør som døde ut. Fire timer senere satt han foran peisen, uten kaffe, og stirret på en sprekk i veggen som formet seg som et nøkkelhull.
Det banket aldri på døren. Ingen kom for å lete. Bare vinden fra nordvest sang sin gamle, tynne sang, og og de eneste fotavtrykkene i snøen utenfor var hans egne — fordelt på fire runder til vedskjulet og én til postkassen, der det lå et brev fra forsikringsselskapet og en sliten reklame for nye kjøkkeninnredninger.
Han rev den i filler og kastet bitene i ilden uten å trekke på smilebåndet.
