Jeg sto i yttergangen og holdt døren åpen. Lars kom bakfra med en lånt varetralle. På tralla sto min vaskemaskin, pakket inn i plast. Han hadde på seg den gamle t-skjorta med hull under armen, og han svettet som en bryter. «Mamma trenger den mer enn oss,» sa han, uten å se meg i øynene.
Han dyttet tralla mot trappen. Jeg så på ham. Vi hadde vært gift i seks år. Jeg hadde kjøpt den maskinen for egne sparepenger før vi giftet oss. En Miele til tolv tusen kroner. Den forrige maskinen min hoppet rundt på badet som en livredd geit da den sentrifugerte. Denne sto bom stille.
«Hva driver du med?» spurte jeg.
«Hennes maskin bråker. Vi kjøper ny senere,» sa Lars og klappet maskinen som om den var en hest.
«Vi?» Jeg hevet øyenbrynene. «Jeg har ikke sagt ja til å sponse din mors nye maskin.»
«Ikke vær vanskelig, Kari. Hun er alene. Hun trenger hjelp.»
Kinnene mine ble varme. Lars hadde aldri løftet en finger hjemme. Nå skulle han plutselig redde moren sin med min maskin. Men jeg hadde lært at å skrike til Lars var som å kaste vann på en gås. Så jeg sa bare: «Vent litt.»
Jeg gikk opp trappene til leiligheten i andre etasje. I gangen sto det en haug med sko. Jeg sparket dem til side. Jeg hentet den største kofferten vår, den med hjul. Jeg pakket ned skjorter, bukser, undertøy, sokker. Oppå la jeg fiskestanga hans, den dyre, og boksen med sluker. På toppen plasserte jeg den ortopediske puta. Så hentet jeg skittentøyskurven i plast, full av hans klær, og balanserte den under armen.
I oppgangen luktet det stekt fisk fra tredje etasje, og lyspæra i andre etasje blinket som et diskolys. Jeg skulle til å si noe, men holdt kjeft.
Da jeg kom ned, sto Lars fortsatt ved tralla. Han så på kofferten. «Hva er dette?»
«Tilbehør,» sa jeg. «Maskinen leveres komplett. Med hovedleverandøren av skitne sokker, innkjøperen av vaskemiddel og den som betaler strøm og vann.»
På benken ved inngangen satt Gunnar, naboen, pensjonist og tidligere hvitevaremontør. Han hadde en grønn termos i fanget og halve ansiktet skjult bak Bergens Tidende. Under benken lå hunden hans, en gammel dachs, og sov. Gunnar senket avisen.
Lars så på Gunnar som om han håpet på støtte. «Du tuller?»
«Nei,» sa jeg. Jeg tok opp telefonen og ringte svigermor på videosamtale. Brit svarte etter to ring.
«Hei, Lars, kommer du snart?» spurte hun med pipestemme.
«Hei, Brit,» sa jeg og dyttet Lars til side. «Jeg sender deg ikke bare maskinen. Jeg sender deg også Lars. Med klær, fiskestang og pute. Han kan bo hos deg og ta seg av maskinen.»
Ansiktet på skjermen stivnet. «Hva? Hvorfor det? Jeg har ikke plass! Leiligheten er liten, og jeg har ikke råd til å fø på en voksen mann. Jeg ville bare ha en ny maskin!»
«Beklager, men her gjelder et tilbud: du får maskinen, men du må ta vare på sønnen din. Vi leverer ikke hver for oss.»
Gunnar lente seg frem. «Brit, hva er galt med den gamle maskinen din?»
Hun sukket. «Den hopper og bråker noe forferdelig når den sentrifugerer. Som steiner inni.»
Gunnar klødde seg på haken. «Steiner? Du har nok bare tett filter. En mynt, en knapp, en bøyle. Skru av lokket nederst, rens, så er den som ny. Koster ingenting.»
Det ble stille. Lars så ut som om noen hadde tatt ham på fersken. I det samme kom en varebil opp foran inngangen. Sjåføren rullet ned vinduet. «Var det dere? Jeg har dårlig tid.»
Lars sto der. Han så fra kofferten til tralla, fra Gunnar til meg. «Så, du som er så handlekraftig,» sa jeg. «Betal for bomturen, og kjør maskinen inn igjen. Så tar du bussen til moren din og renser filteret.»
Lars betalte med kortet. Han så på summen og svelget. Fire hundre kroner for ingenting. Varebilen dro. Han måtte dra tralla opp trappen igjen, og han slet. Gunnar tilbød seg å hjelpe, men Lars knurret og klarte seg selv.
Resten av dagen tilbrakte Lars på badet. Han hadde ødelagt gjengene på vannslangen da han rev alt ut. Han måtte kjøpe ny slange for tre hundre kroner. Han måtte tørke opp vann fra gulvet. Da han kom hjem fra moren sin, var han skitten, sliten og forbannet.
Hos Brit hadde Gunnar hatt rett. Filteret var fullt av rusk: en knapp, to gamle mynter, en bøyd hårspenne og en bøyle fra en bh. Hun hadde gjemt knappen og myntene i en skål, som om de var trofeer. Etter rensingen gikk den gamle maskinen stille. Brit prøvde å klage over at hun ikke fikk den nye maskinen, men Lars bare viftet henne bort.
Siden den dagen, hver gang Brit ringer og klager over at noe er galt med maskinen hennes, sier Lars det samme, med en trøtthet i stemmen som ikke var der før: «Mamma, sjekk filteret først.»
Miele-maskinen min står fortsatt på badet, skinnende hvit, og går stille som den alltid har gjort. Om kvelden, når jeg fyller den med Lars' arbeidsskjorter, hører jeg Gunnar ute i oppgangen skru korken av termosen sin, mens dachsen hans knurrer fornøyd av ingenting spesielt. Lars sitter ved kjøkkenbordet og teller på fingrene hvor mange ganger han har måttet ta bussen den siste uken.
