– Hvem er det du har tatt med hjem til meg? – spurte Ingrid rolig. – Vi ble jo enige om at barna dine fra det første ekteskapet ikke skulle bo hos oss.
I gangen sto tvillingene Matias og Tobias med like ryggsekker på skuldrene, mens Andreas bar inn to store kofferter.
– Ikke begynn nå. Situasjonen har forandret seg. Det blir bare én måned. Kanskje to.
– Eller tre? Dette er ikke et besøk, Andreas. Dette er en innflytting.
Ingrid smilte til guttene.
– Gå inn på rommet så lenge. Der finner dere noen brettspill.
Da døren lukket seg bak dem, vendte hun seg mot mannen.
– Du tok med barna hit, sammen med alle tingene deres, uten engang å spørre meg?
– De er sønnene mine! Jeg kunne vel ikke la dem stå uten et sted å bo!
– Da vi giftet oss, lovet du at de skulle bo hos Kristine. Å komme på besøk i helgene er én ting. Å flytte inn er noe helt annet.
– Dette er hjemmet mitt også!
– Nei. Dette er leiligheten min. Jeg kjøpte den før vi giftet oss, og den kommer fortsatt til å være min.
Ingrid tok opp telefonen og ringte svigermoren.
– Anne, visste du at Andreas i dag flyttet guttene hjem til oss med alle tingene deres?
Det ble stille i den andre enden.
– Ingrid… Nei. Han har ikke sagt et ord til meg.
– Da vil jeg gjerne ha adressen til Kristine.
Hun la på så snart hun fikk adressen.
– Hvorfor trenger du den? – spurte Andreas og ble blek.
– Fordi jeg passer barna dine hver eneste lørdag mens du sier at du skal besøke en venn eller moren din. Nå viser det seg at moren din heller ikke ser deg de dagene.
👇 Fortsettelsen av denne historien finner du nedenfor i kommentarfeltet.
Den natten sov Ingrid nesten ikke.
Hun tenkte på alle de merkelige unnskyldningene, de plutselige turene og alle gangene hun hadde valgt å stole på ham.
Neste morgen sa Andreas, som vanlig:
– Jeg har noen ærender.
Så dro han.
Ingrid kjørte Matias og Tobias hjem til Anne.
– Tilgi ham, Ingrid, sa svigermoren stille. – Han har løyet for meg også.
– Jeg er ikke sint på guttene. De har ikke gjort noe galt.
Deretter kjørte Ingrid til Kristines adresse.
Da hun ringte på døren, var det… Andreas som åpnet.
Han hadde tøfler på seg.
I gangen hang en damejakke, joggeskoene hans sto ved døren, og lukten av nytraktet kaffe kom fra kjøkkenet.
– Ingrid… Dette er ikke slik det ser ut! Jeg kom bare for å hjelpe. Kranen lekket…
Hun svarte ikke.
Hun snudde seg og gikk.
Hun orket ikke høre enda en løgn.
På vei hjem ringte hun en låsesmed og et flyttefirma.
En time senere var låsen skiftet.
Kort tid etter ble alle Andreas’ eiendeler – klær, møbler, esker og til og med barnas kofferter – pakket pent sammen og kjørt til Kristines adresse.
Halvannen time senere ringte telefonen.
– Ingrid! Hva er det du har gjort?!
– Jeg sendte tingene dine dit du faktisk tilbringer helgene dine.
– Men Kristine har en mann! Hva kommer han til å tro?
– Slapp av. Jeg har allerede skrevet til ham.
– Hva?!
– Han svarte med ett eneste ord: «Takk.»
– Du kunne ikke…
– Jo. Det kunne jeg.
– Jeg har aldri vært utro mot deg!
– Du åpnet døren hjemme hos ekskona di iført tøfler. For en mann som bare skulle reparere en kran, så du altfor hjemmevant ut.
Andreas ble helt stille.
Han hadde ingenting mer å si.
– Guttene er hos moren din. Låsen er byttet. På mandag sender jeg inn skilsmissepapirene.
– Jeg har ingen steder å dra…
– Du har Kristine. Du har moren din. Og du har hele verden. Bare ikke leiligheten min lenger.
Hun blokkerte nummeret hans.
Noen minutter senere ringte Ole, Kristines ektemann.
– Takk. Jeg har lenge hatt mistanker, men aldri hatt bevis. Koffertene hans utenfor døren min fortalte mer enn ord kunne.
– Jeg beklager.
– Ikke gjør det. Nå kjenner jeg i det minste sannheten.
Senere ringte venninnen Marianne.
– Hva skjedde?
– Du hadde rett. Han flyttet barna hit for at jeg skulle passe dem, mens han besøkte ekskona.
– Og hva gjorde du?
– Byttet låsene, sendte tingene hans til Kristine, fortalte mannen hennes sannheten og søkte om skilsmisse.
Samtidig sto Andreas ute på gaten med koffertene sine.
Kristine ringte ham uten stans.
Ole sendte en kort melding:
«Hent tingene dine.»
Moren hans ba ham komme hjem for å snakke.
På bare noen timer raste hele dobbeltlivet hans sammen.
Senere på kvelden ringte Ingrid svigermoren igjen.
– Har guttene spist middag?
– Ja. De spiste fire pannekaker hver og sover allerede.
– Takk.
– Du har blitt veldig glad i dem, ikke sant?
– Ja. De har ikke gjort noe galt. Hvis de noen gang trenger hjelp, skal jeg alltid være der for dem. Men mellom Andreas og meg er det over.
– Jeg forstår deg, Ingrid.
Hun la på.
Leiligheten var stille igjen.
Og for første gang på lenge føltes den helt og holdent som hennes egen.
Noen minutter senere fikk hun en melding fra Marianne:
«Jeg er stolt av deg.»
Ingrid smilte og svarte:
«Takk. Nå kan jeg endelig gå videre med livet mitt.»
