ET MERKELIG KJÆRLIGHETSFORHOLD
Han dukket opp på fabrikken vår helt ut av det blå.
En morgen fikk vi øye på en enorm hvit-og-rød katt ved lagerbygningen.
Han var virkelig et syn.
Tykk, lang pels.
En stor rødlig manke rundt halsen, nesten som på en løve.
Store hvite poter.
Og et så rolig og tillitsfullt blikk at vi straks skjønte én ting: Denne katten hadde ikke vokst opp på gata.
Han måtte ha hatt et hjem.
Et varmt hus.
En myk sofa.
En matskål som alltid sto på samme sted.
Vi som jobbet på verkstedet, begynte selvfølgelig å gi ham mat.
Men ganske raskt oppdaget vi et problem.
Den store flotte katten kunne overhodet ikke slåss.
Det bodde allerede flere hjemløse katter rundt fabrikken. De kjente livets harde regler.
Den som kommer først til maten, spiser.
Den sterkeste får den beste biten.
Men den hvit-og-røde katten bare sto til side og ventet.
Hvis en annen katt nærmet seg maten hans, trakk han seg unna.
— Dette er jo en aristokrat, lo kollegaen min, Lars. — Han trenger ikke en fabrikk. Han trenger en pute foran peisen og en skål med navnet sitt på.
Men verst gikk det utover ham når favorittkatten min dukket opp.
Hun var liten og mager, nesten helt hvit, med noen få grå flekker.
Den hvite nesen hennes var nesten alltid skitten.
Hun rotet stadig rundt ved søppelcontainerne på jakt etter noe spiselig, så den nesen holdt seg sjelden ren særlig lenge.
Jeg kalte henne derfor bare Sotnese.
Så snart jeg ropte:
— Pus, pus, pus!
kom Sotnese løpende først.
Og nesten alltid kom den store hvit-og-røde katten etter henne.
Da begynte forestillingen.
Sotnese gikk bort til ham…
Og uten den minste advarsel slo hun ham rett over snuten med labben.
Noen ganger én gang.
Noen ganger to.
Av og til hoppet hun til og med opp på ryggen hans.
Den enorme katten bare la ørene bakover og fant seg i alt sammen.
— Slå tilbake da, mann! — utbrøt Lars en dag.
Katten så på ham som om han ville svare:
«Hvorfor det? Hun er jo så liten.»
Etter det begynte vi å prøve å mate ham separat.
I smug.
Bak lageret.
Mellom noen kasser.
Av og til helt innerst i verkstedet.
Men Sotnese fant ham på en eller annen utrolig måte hver eneste gang.
Hun spiste sin egen porsjon.
Så gikk hun for å lete etter den stakkars rødhårede fyren.
Noen minutter senere hørte vi fresing, mjauing og leven fra et sted bak bygningen.
Etter hvert lærte den hvit-og-røde katten i det minste ett triks for å overleve.
Han grep en kjøttbit, trakk hodet ned og løp av gårde så fort han kunne.
I begynnelsen lo vi av det.
Men etter noen uker var det ingen som lo lenger.
👇 Fortsettelsen på denne historien finner du nedenfor i kommentarfeltet.
Kulden nærmet seg.
Og den flotte katten vår forandret seg rett foran øynene våre.
Den en gang så praktfulle pelsen ble skitten og full av floker.
Den imponerende løvemanken forsvant nesten helt.
Han ble så tynn at vi kunne kjenne ribbeina under pelsen.
Lars og jeg så på ham og tenkte det samme.
Han kom ikke til å klare seg lenge der.
Han var rett og slett ikke skapt for et slikt liv.
En fabrikk er ikke et varmt hjem.
Ingen åpner døra for deg på en kald kveld.
Ingen lager en myk seng.
Ingen passer på at matskålen er full.
Og hvis du blir syk, er det ikke engang sikkert at noen legger merke til det.
— Vi må finne et hjem til ham, sa jeg en dag.
Lars sukket.
— Jeg tror han allerede har et hjem. Har du sett hva han gjør hver gang det kommer en bil?
Det hadde jeg.
Hver gang en personbil kjørte inn på fabrikkområdet, løftet katten hodet.
Noen ganger løp han til og med bort til bilen.
Han så.
Snuste.
Ventet litt.
Så gikk han tilbake.
Som om han ventet på noen.
På det tidspunktet visste vi ikke at det var akkurat det han gjorde.
Og en dag kom personen han hadde ventet på.
Den formiddagen stanset en dyr svart bil foran verkstedet.
Ut steg en velkledd mann i mørk dress.
Han var en eller annen høytstående leder fra Oslo.
Hvorfor han hadde kommet, interesserte oss egentlig ikke særlig.
Vi hadde hatt mange slike besøk.
De gikk gjennom fabrikken sammen med ledelsen.
Så på maskinene.
Stilte spørsmål.
Nikket alvorlig.
Og dro igjen.
Lars og jeg gikk ut noen minutter.
Da vi kom tilbake, fikk vi se noe jeg tror ingen av oss kommer til å glemme.
Den samme viktige mannen i den dyre dressen satt på kne på den skitne asfalten.
Og gråt.
Ikke bare noen diskrete tårer.
Han hulket som et lite barn.
I armene holdt han den skitne, avmagrede hvit-og-røde katten vår.
— Hvor har du vært?! — gjentok mannen. — Herregud, hvor har du vært hele denne tiden?
Han kysset katten på hodet.
Strøk hendene gjennom den flokete pelsen.
Holdt ham tett inntil brystet.
Og katten var plutselig som forvandlet.
Han presset seg mot mannen.
Gned hodet mot haken hans.
Malte så høyt at vi kunne høre det flere meter unna.
— Er det katten din? spurte jeg til slutt.
Mannen så opp på oss.
— Vår. Han tilhører familien vår.
Stemmen skalv.
— Datteren min, Emma, har grått etter ham nesten hver kveld i to måneder. Hun klarer nesten ikke å sovne uten ham. Kona mi og jeg sitter ved senga hennes og lover at han kommer tilbake. Men sannheten er at vi nesten hadde mistet håpet selv.
Det viste seg at katten het Leo.
Familien bodde i et hus utenfor Oslo.
Leo pleide å gå fritt rundt i hagen.
En morgen skulle mannen av gårde i forbindelse med jobben og hadde antakelig ikke sett at Leo hadde kommet seg inn i bilen.
Underveis hadde katten på en eller annen måte kommet seg ut av skjulestedet sitt.
Da bilen stanset ved fabrikken vår, hoppet han ut.
Mannen merket ingenting.
Først da han kom hjem om kvelden, oppdaget familien at Leo var borte.
De hadde lett overalt.
Hengt opp plakater.
Skrevet i lokale grupper.
Kontaktet dyreklinikker.
Ringte til dyrevernorganisasjoner.
Kjørt rundt i området.
Ingenting.
Og nå, flere uker senere, hadde mannen helt tilfeldig kommet tilbake til fabrikken i forbindelse med jobben.
— Emma kommer til å bli helt fra seg av glede, sa han mens han tørket tårene. — I kveld blir det fest hjemme hos oss.
Han åpnet bildøra.
Løftet Leo forsiktig inn på passasjersetet.
— Sånn, kamerat. Nå drar vi hjem.
Lars og jeg smilte til hverandre.
Endelig.
En lykkelig slutt.
Trodde vi.
For plutselig hoppet Leo ut av bilen igjen.
Eieren stivnet.
— Leo?
Katten så på ham.
Så snudde han hodet mot verkstedet.
Og tok noen skritt tilbake.
— Hvor skal du?
Mannen gikk etter ham.
— Emma venter på deg hjemme! Kom igjen, vi må dra!
Men Leo nektet.
Han stoppet.
Og fortsatte å stirre mot døra til verkstedet.
Lars og jeg så på hverandre.
Da skjønte vi hvem han ventet på.
Ut av verkstedet kom Sotnese løpende.
Liten.
Mager.
Med den evig skitne hvite nesen sin.
Hun gikk rett bort til Leo.
Og som en slags hilsen slo hun ham umiddelbart over snuten.
Lars begynte å le.
— Der kommer visst hans store kjærlighet.
Eieren stirret forbløffet på den lille katten.
— Slo hun ham?
— Hele tiden, svarte jeg.
Sotnese gikk bort til mannen og mjauet forsiktig.
Hun håpet nok på mat.
Leo sto ved siden av.
Plutselig snudde hun seg.
Og ga Leo enda et slag med labben.
Mannen rykket nesten til.
— Leo… mener du alvor?
Leo la bare ørene bakover.
Så på eieren.
Så på Sotnese.
Og ble stående.
Da gikk det endelig opp for mannen.
— Å ja… Det er sånn det henger sammen.
Han åpnet bakdøra på bilen.
— Greit. Kom igjen.
Leo gikk straks bort og hoppet inn i baksetet.
Men så snudde han seg og så på Sotnese.
Mannen sukket tungt.
— Ikke fortell meg at jeg nå skal bruke en halvtime på å overtale kjæresten din også.
Han gikk bort til henne.
Lars og jeg holdt nesten pusten.
Sotnese lot nemlig ingen løfte henne.
Det var ikke alltid hun tillot oss å klappe henne engang.
Men mannen bøyde seg bare ned.
La forsiktig en hånd under magen hennes.
Løftet henne opp.
Og plasserte henne i baksetet ved siden av Leo.
Vi sto bare og måpte.
— Det der hadde jeg aldri trodd…
Sotnese så ut til å være like overrasket som oss.
I noen sekunder satt hun helt stille.
Så snudde hun seg mot Leo.
Og selvfølgelig slo hun ham rett over snuten igjen.
Leo reagerte ikke engang.
Han bare flyttet seg litt nærmere henne.
Mannen lukket bildøra.
Så tok han fram telefonen og ringte noen.
— Ingrid? Jeg fant ham!
Selv flere meter unna kunne vi høre et gledesrop fra telefonen.
— FANT DU LEO?!
— Ja. Men det er en liten komplikasjon…
— Hva da?
Mannen kikket inn gjennom bakruta.
— Det ser ut til at han har fått seg kjæreste.
Det ble stille i telefonen.
— Hva?
— En katt. Han nekter å dra uten henne. Så jeg måtte ta henne med også.
Kvinnestemmen i telefonen ble straks enda høyere.
— Hva står du fortsatt der for?! Ta med begge to! Emma kommer hjem fra skolen snart!
Mannen begynte å le.
— Vi er på vei.
Han la på og snudde seg mot oss.
— Det ser ut som jeg drar hjem med to katter.
— Bare så du vet det, sa jeg. — Den lille har temperament.
Mannen smilte.
— Det går nok bra. Kona mi og Emma skal nok få orden på henne.
Han satte seg bak rattet.
Startet bilen.
Den begynte sakte å kjøre mot porten.
Og da dukket to kattehoder opp i bakruta.
Det ene tilhørte den store, avmagrede hvit-og-røde Leo.
Det andre tilhørte lille Sotnese.
De satt ved siden av hverandre.
Helt tett.
Lars og jeg løftet hendene samtidig og vinket etter dem.
Bilen forsvant ut gjennom porten.
Mannen hadde det travelt.
Han måtte rekke hjem før Emma kom tilbake fra skolen.
Vi gikk tilbake til verkstedet.
Og resten av arbeidsdagen var jeg i uvanlig godt humør.
Jeg klarte ikke å slutte å forestille meg Emma idet hun åpnet døra.
Der sto den savnede Leo.
Og ved siden av ham satt en liten, mager katt med skitten nese som han av en eller annen grunn bare han selv forsto, hadde nektet å forlate.
Sett med menneskelige øyne var forholdet deres ganske merkelig.
Hun slo ham.
Tok maten hans.
Ga ham knapt et øyeblikks fred.
Likevel nektet han å dra tilbake til det varme hjemmet sitt uten henne.
Kanskje katter vet noe om kjærlighet som vi mennesker aldri helt kommer til å forstå.
For noen ganger, når skjebnen gir deg tilbake én savnet katt, viser det seg at du må ta med deg to hjem.
