NO

Tjuefem år. Så lenge har jeg sittet bak skranken hos advokat Wold i Bø. Jeg skulle egentlig ha pensjonert

Åtte tusen tre hundre og førti kroner. Det hadde julemiddagen kostet. Jeg visste summen ned til siste

Det var sent i april, og snøen hadde endelig sluppet taket i bygda. Anna Nilsen sto i hagen med en rive

Klokken var 11:47, og fristen i anbudsportalen gikk ut klokka 15:00. Hun hadde tre timer og tretten minutter.

Jeg sto på kjøkkenet og snudde kjøttkaker i panna da ringeklokka gikk. To korte, harde trykk.

Jeg sto i yttergangen og holdt døren åpen. Lars kom bakfra med en lånt varetralle. På tralla sto min

På baksetet lå ett halsbånd. Ett. Blått, fordi damen i dyrebutikken mente at blått syntes minst.

18 340 kroner. Det var siste avdraget på lånet. Så mye hadde vi betalt på boligen vår i Tronheim de siste ni årene.

Alt begynte en søndag i mars. Erik og jeg møttes på en konsert i Operaen, begge to litt forfrosne og

Grete satte fra seg posen på kjøkkenbordet og så seg rundt med et smil som ikke nådde øynene.