Jeg hørte stemmen før jeg så henne. Den var tynn, men ikke sutrete. Mer som om hun leste opp en pakkelapp.
— Han overlever ikke hvis ikke du tar ham.
Jeg sto med bilnøklene i hånda og sekken på ryggen, på vei ut av blokka på Lade. Klokka var ikke mer enn sju. Det hadde snødd i natt, og brøytebilen hadde lagt ei høy skavel langs fortauet.
Hun satt på trappa. Ei jente på kanskje åtte, med refleksvest utenpå ei mørk jakke. I fanget holdt hun en pappeske som var bløt i bunnen.
— Hva?
— Kattungen. Han er kald. Han overlever ikke hvis ikke du tar ham.
Jeg kikket nedi. En grå floke av pels, med ører nedover. Den skalv.
— Jeg har ikke tid. Beklager.
Jeg gikk til bilen. Ikke fordi jeg hadde dårlig tid. Jeg hadde bare slutta å stoppe for ting. Etter at Silje flytta ut, var det sånn det fungerte: oppgang, bil, jobb, hjem, seng. Jeg skrudde på P1, høyere enn nødvendig. Musikken fylte kupeen. «Han overlever ikke hvis ikke du tar ham.»
Det var ikke kattungen jeg hørte. Jeg hørte noe annet. Ordet «hvis». At noe hang på meg.
Jobb på Sluppen, regnskap for et entreprenørfirma. Tredje etasje, grått kontorlandskap. Ingvild fra lønn kom bort med et pappkrus.
— Du ser ut som du har sett spøkelse.
— Jeg bare lette etter mobilen i bilen. Glemte å spise frokost.
— Vi har et møterom klokka ni. Jeg kan ta med rundstykker.
Jeg sa ja. Hun gikk tilbake til pulten sin. Jeg åpnet regnearket, men tallene fløt utover. Jeg sendte henne en melding: «Takk for rundstykket.» Hun svarte med tommel opp.
På vei hjem begynte det å snø igjen. Jeg svingte inn på parkeringsplassen ved blokka. Hun satt der fortsatt. Samme sted. Esken så tyngre ut nå, halvveis kollapset i hjørnene.
Jeg rullet ned vinduet.
— Har du sittet her i hele dag?
Hun svarte ikke. Hun løftet bare esken. Kattungen lå stille, bare siden gikk opp og ned.
— Mormor sier hun kaster den hvis jeg tar den inn. Det er tredje katten jeg har prøvd å redde.
— Hvor er foreldrene dine?
— Mamma er på Ekofisk. Pappa bor i København.
Jeg skrudde av tenninga og gikk ut. Jeg satte meg på huk. Vottene hennes var våte, tuppene mørke av snøslaps.
— Du har ikke spist.
— Jeg har ei skive i lomma.
Jeg tok esken. «Bare for i natt. I morgen kjører jeg den til Dyrebeskyttelsen.»
Hun takket ikke. Hun dro hetta ned og løp, og refleksene i jakka blinka i lyset fra oppgangen.
Hjemme satte jeg esken på kjøkkenbenken. Pusten til kattungen gikk ujevnt. Jeg lot varmt vann renne i vasken på badet og fant et gammelt håndkle i skapet. Den grå klumpen ble til en kattunge med mørke striper. Den mjauet én gang, og nøs.
— Ja, ja. I morgen. Slutt å sjarmere.
Men den sovnet på brystet mitt før jeg var ferdig med å tørke den. Jeg satt i sofaen uten å røre meg. Radiatoren klikket. Kjøleskapet brummet. Jeg kjente et lite hjerteslag gjennom genseren.
Så gjorde jeg noe jeg ikke hadde gjort på to år. Jeg åpnet Vipps og sendte en melding til Ingvild: «Jeg tror jeg har fått katt. Ufrivillig.»
Hun svarte etter tre minutter: «Slike ting skjer med folk som egentlig har plass.»
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg skrev «Ja.» og sendte.
Neste morgen dro jeg til Rema 1000 og kjøpte kattemat, melk, tørkepapir og ei lekemus. Kattungen fikk navnet Tufsen. Den jaga en papirball over gulvet, sov på tastaturet når jeg jobba hjemmefra, og satt i vinduskarmen og så på snøen. «Foreløpig» ble til «enn så lenge.»
Fredag kom jeg hjem sent. Hun satt på benken utenfor, med knærne trukket opp. Ansiktet var hovent. Jeg kjente igjen rødheten rundt øynene.
— Hva er det?
— Mormor fant ut. Om katten. Hun sa at hvis det skjer en gang til, ringer hun barnevernet og sier at hun ikke klarer meg. Da blir det institusjon.
Jeg satte meg.
— Hva heter du?
— Alma.
— Alma, jeg vil gjerne snakke med mormoren din.
— Hun er streng. Hun mener at dyr sprer lus og klager.
— Hvor bor hun?
— Oppgang C, fjerde etasje.
Jeg reiste meg. «Bli her. Jeg henter deg om ti minutter.»
I den andre blokka var lyspæra i gangen død, sånn som den hadde vært siden november. Foran dør C-4 lukta det ny gummimatte.
Mormoren åpnet etter to knakk. Reidun, 71, tynne armer, blått plastforkle. Hun hadde hender som røtter.
— Jeg vet hva du vil. Du skal klage på jenta.
— Nei. Jeg vil at du skal slutte å true henne.
Hun trakk pusten. «Du er han med katta. Du har ingenting med dette.»
Jeg svarte ikke. Jeg tok en mappe ut av sekken og la den på kjøkkenbordet. En blå plastmappe fra Clas Ohlson.
— Jeg har meldt meg som fosterhjem for katter hos Dyrebeskyttelsen Trøndelag. Her er avtalen. Bare for at Alma skal ha et sted å levere dyra hun finner.
Hun rørte den ikke. «Jeg har ikke bedt om det.»
— Nei. Men du truet med institusjon. Jeg vil ikke at ungen skal måtte velge mellom å redde et liv og å beholde hjemmet sitt. Så jeg betaler fire hundre og femti kroner i måneden for mat og vaksiner til dyr i nærområdet. Her er kvitteringa.
Jeg åpnet Vipps på telefonen. Den første overføringen: 450 kroner, sendt til Dyrebeskyttelsen Trøndelag, med teksten «Alma og Tufsen».
Hun tok telefonen. Leste skjermen. La den på bordet. Kjøkkenet var stille, bortsett fra kjøleskapet.
— Du er ikke riktig klok.
— Kanskje ikke. Men jeg har plass.
Hun trakk ut en stol og satte seg. «Og hva vil du at jeg skal gjøre?»
— Ikke ring barnevernet. La meg hente dyra. Jeg kan komme på ti minutter når Alma ringer.
Reidun trommet med en finger på bordkanten. «Greit. Men ungen skal ikke gå rundt i blokkene og plukke dyr i tide og utide.»
— Hun kan ringe meg. Da trenger hun ikke gå tilfeldig.
Hun sa ikke noe. Så tok hun mappa, åpnet den og begynte å lese avtalen. Jeg snudde og gikk.
Nedenfor sto Alma i snøen.
— Hva sa hun?
— At du skal ringe meg. Ikke banke på dører.
Hun dro fram telefonen sin fra lomma, en gammel iPhone med sprukket glass. «Kan jeg få nummeret ditt?»
Jeg la inn nummeret mitt i kontaktene hennes. «Nå har du det.»
Så ringte jeg Ingvild.
— Møtes vi på Dromedar i Nordre gate i morgen? Klokka seks. Jeg har lyst til å vise deg noe.
— Er det katten?
— Nei. Avtalen.
Det ble stille i andre enden. Så lo hun, lavt og varmt. «Du er en rar mann, Marius.»
— Jeg vet.
Jeg la telefonen i lomma. Hjemme satt Tufsen på kjøkkenbordet ved siden av den blå mappa. Jeg tok melk ut av kjøleskapet og helte litt i en skål. Kattungen labbet i seg.
Så tok jeg avtalen ut av mappa og satte den fast på kjøleskapet med en magnet fra tannlegen.
Snøen fortsatte. Radiatoren klikket. Den kvelden slapp jeg å skru opp radioen for å overdøyve stillheten.
