Åtte år. Så lenge hadde hun bodd alene i den trange leiligheten på Nygårdsgata i Bergen, med utsikt til et hjørne av Bryggen hvis man lente seg langt nok ut fra soveromsvinduet. Femti kvadrat, og hver morgen klokken seks førti sto hun opp, skrudde på NRK P1, drakk kaffe med brunost og hørte på regnet som slo mot ruten. Hunden til naboen bjeffet i trappeoppgangen når eieren gikk til jobb. Hun hadde et system. Rema 1000 klokken halv ti, middag klokken tolv, Dagsrevyen klokken sju, telefon fra datteren klokken åtte. Alt var som en strikkeoppskrift hun fulgte til punkt og prikke.
Den kvelden i oktober gikk hun ut for å kaste søppel. Det luktet våt løv og fisk fra Fisketorget, selv om det var langt på kveld. Måkene skrek fortsatt et sted bak hustakene. Hun kom inn igjen, låste døren, og ble stående.
På gangmatta, rett ved skohyllen, satt en gråhvit katt og så på henne. Øynene var gule, nesten lysende i det svake lyset fra trappeoppgangen. Den satt helt stille, som om den hadde bodd der i årevis, og som om det var Lisebet som tok feil av hvilken dør som ledet hvor.
— Hvor kommer du fra? sa Lisebet.
Katten svarte ikke. Den bare løftet den ene labben og begynte å vaske seg, med en selvfølgelighet som ikke hørte hjemme i en fremmed gang.
— Nei, nei, nei, sa Lisebet. — Ikke tro at du kan flytte inn her. Jeg er ingen sånn kattedame.
Hun tok katten under magen — den gjorde ikke motstand, bare hang der som en varm pute — og satte den ut på trappeavsatsen.
— Gå hjem, sa hun og lukket døren.
Resten av kvelden satt hun på kjøkkenet og hørte etter lyder fra oppgangen. Hun drakk teen sin ved vinduet og kikket ned på gårdsplassen. Ingenting. «Riktig,» tenkte hun. «Alle har sitt eget hjem.»
Neste morgen våknet hun av at noe mykt strøk mot ankelen. Katten satt midt på kjøkkengulvet og gnidde seg mot henne, som om den hadde ventet på at hun skulle stå opp.
— Hvordan…? Lisebet snudde seg mot vinduet. Den lille luftevinduet sto på gløtt. — Du er jo helt gal.
Men hun skjøv ikke katten ut denne gangen. Hun fant en gammel skål i skapet, den hun hadde arvet etter moren, og satte den på gulvet. Katten spiste ikke. Den bare sto der og så på henne.
— Du er kresen, skjønner jeg, sa Lisebet.
Hun gikk til Kiwi og kjøpte en pose med kattemat. Åtteognitti kroner. Hun la posen i handlekurven som om det var den mest naturlige tingen i verden.
På ettermiddagen ringte datteren.
— Hei, mamma. Hva driver du med?
— Ingenting, sa Lisebet. — Det er vel… en katt her.
— En katt? Mari lo. — Har du fått deg katt?
— Jeg har ikke fått meg noe. Den bare dukket opp. Den sitter på vinduet som om den eier hele leiligheten.
— Hva heter den?
Lisebet så på katten. Den satt på kjøkkenbenken og kikket ut i regnet, med halen viklet rundt seg.
— Frida, sa Lisebet, uten å vite hvor navnet kom fra.
— Frida? Det er jo søtt.
— Det er midlertidig, sa Lisebet. — Jeg skal sette opp en lapp.
Men hun gjorde ikke noe den dagen. Heller ikke den neste. Hun kjøpte en pusekurv med pute, men katten foretrakk å sove i et gammelt ullplagg Lisebet hadde strikket til barnebarnet. Plagget ble liggende i en flettet kurv, og katten rullet seg sammen i det.
En uke senere skrev Lisebet likevel en lapp: «Funnet katt, gråhvit, sky, hjemmevant.» Hun hang den opp i oppgangen og på butikken. To dager senere ringte en kvinne.
— Hei, jeg heter Ida. Jeg ringte om katten. Kan jeg komme innom?
Lisebet sa ja. Hun kjente noe stramme seg i brystet. Katten — Frida — lå på vinduet og sov. Lisebet gikk bort og strøk den over ryggen.
— Du får besøk, sa hun lavt. — Så får vi se.
Kvinnen kom. Hun var kanskje førti, med regnjakke og paraply som dryppet på velkomstmatten. Katten, som hadde ligget i kurven, forsvant under sofaen øyeblikkelig.
— Hun heter Sofie, sa Ida og bøyde seg ned. — Hun forsvant fra oss for en uke siden. Vi bor i samme nabolag, i en sidegate.
— Sofie? Lisebet gjentok navnet. — Her har hun blitt kalt Frida.
Katten svarte ikke på noen av navnene. Hun kom ikke fram.
Ida tilbød seg å hente henne, men de måtte flytte sofaen for å få tak i henne. Katten krøp sammen, og Lisebet løftet henne opp.
— Du må nok bruke bur, sa Ida. — Hun er ikke glad i å bli løftet.
Lisebet pakket katten inn i ullplagget og ga hele byltet til Ida.
— Ta med denne, sa hun. — Den lukter visst av oss.
Ida takket og gikk. Lisebet lukket døren og ble stående i gangen. Leiligheten ble stille på en annen måte enn den hadde vært de siste ukene. Hun satte på Dagsrevyen, men så ikke på skjermen. Hun strikket tre rader på et sokk, rakk opp fire.
Den natten våknet hun to ganger av at noe manglet. Først gikk hun ut på kjøkkenet og tente lyset. Så gikk hun tilbake til sengen og ble liggende og høre på regnet. Sokkene lå i kurven, halvferdige.
Tre dager senere banket det på døren. Lisebet åpnet og så Ida stå der med en tom bur i den ene hånden og katten — Sofie, eller Frida — i den andre. Katten så stresset ut, pelsen sto ut, og hun klamret seg til Idas jakke.
— Hun vil ikke spise, sa Ida. — Hun bare sitter ved døren og skraper. Jeg har ikke hjerte til mer.
Katten hoppet ned fra Idas armer, smatt mellom beina deres og løp inn i leiligheten. Lisebet snudde seg. Katten satt allerede på kjøkkenbenken, på den faste plassen sin, og begynte å vaske labben.
— Du skjønner, sa Ida, og stemmen var tynnere nå. — Hun har visst valgt. Katter gjør jo det. De velger mennesket, ikke huset.
Lisebet sto helt stille. Hun tok et skritt inn, bort til kjøkkenet, og katten stanset vaskingen og så opp på henne. Det var de samme gule øynene som den første kvelden i gangen — men nå var det ikke spørrende. Det var som om katten bare konstaterte: «Jeg er hjemme.»
— Hvis du vil, sa Ida, — kan du beholde henne.
Lisebet prøvde å svare, men stemmen bar ikke. Hun bare gikk bort til katten, la hånden på det varme hodet, og katten støtte pannen mot håndflaten hennes.
— Da er det vel sånn, sa Lisebet til slutt. — Hun blir her.
Da Ida hadde gått og døren var lukket, satte Lisebet seg på kjøkkengulvet med ryggen mot skapdøren. Katten kom bort og la seg på fanget hennes. Lisebet tok frem telefonen og ringte datteren.
— Katten er tilbake, sa hun.
— Frida? sa Mari.
— Ja. Hun er her.
— Jammen bra, mamma. Jeg visste det.
Etter samtalen gikk Lisebet ned til Kiwi. Hun kjøpte et halsbånd med metallbit. Sekstini kroner. Hjemme fant hun en sprittusj i skuffen, trakk pusten og skrev FRIDA med store bokstaver på metallet. Så bøyde hun seg ned og festet båndet rundt halsen på katten, som satt helt i ro og lot henne gjøre det.
Regnet hadde gitt seg, og måkene fløy lave over hustakene. Katten malte stille, og det var som om hele leiligheten trakk pusten etter åtte år.
— Vi får vel drikke te, sa Lisebet. — Med en skvett melk til deg.
Hun reiste seg og satte over vann. Katten fulgte etter, tett inntil beina hennes, og da Lisebet skjøv koppen bort og slo seg ned ved bordet, hoppet katten opp og la seg inntil henne, som om den aldri hadde vært noe annet sted.
