Jeg sto på kjøkkenet og snudde kjøttkaker i panna da ringeklokka gikk. To korte, harde trykk. Jeg rakk ikke tørke av fingrene før døra ble dratt opp fra utsida, og Lene sto i døråpningen med en svær bag over skulderen.
— Vi flytter inn. Du kan begynne å tømme det store soverommet.
Hun sa det ikke som et spørsmål. Hun sa det som om hun allerede hadde skrudd sammen senga og hengt opp klærne i mamma skap.
Bak henne kom Geir bærende på en pappeske med vintertøy og en gammel gulvlampe med frynsete skjerm. Snøen dryppet fra skoene hans ned på teppet jeg hadde støvsugd samme morgen.
— Ta av deg skoene, sa jeg.
Han svarte ikke. Han satte esken midt på gangmatta og så seg rundt. Naboens hund under oss begynte å bjeffe idet døra smalt igjen etter ham.
Lene gikk forbi meg inn i stua. Hun dro en finger over mamma krimbøker i bokhylla, lagde ei stripe i støvet.
— Vi har sagt opp leiligheten. Utleier satte opp leia til 16 500, og det går rett og slett ikke lenger. Vi må bo her. Du kan ta det lille rommet.
— Og hvorfor skal jeg flytte?
— Fordi halvparten av denne leiligheten er min. Sånn er loven.
Hun snudde seg mot kjøkkenet og kikket bort på stekepanna.
— Vi kan lage oss middag etterpå. Men kjøttkakene dine ser brente ut.
Jeg ble stående med stekespaden. For tre år siden hadde jeg sagt opp hybelen min i sentrum, flyttet hit til Rønvik og sovet på en feltseng ved siden av mamma i fjorten måneder. Lene bodde da i Rensåsgata med Geir og en katt de kalte Diesel. Hun kom på besøk fire ganger. Hver gang med en pose med appelsiner fra butikken og en kommentar om at parkeringsplassen utenfor var dårlig brøyta.
Men det var ikke det jeg sa.
— Du kan ikke bare komme og kreve plass, sa jeg. — Vi har ikke en gang skiftet boet.
Lene lo.
— Ikke vær så byråkratisk. Halvparten er min. Geir og jeg har ikke råd til å leie lenger. Man må hjelpe familien.
Geir sto fortsatt i gangen. Han klødde seg i nakken.
— Jeg trenger dessuten ny vinterjakke, sa han. — Den gamle er så slitt at de på jobben nesten tror jeg har fått sparken.
Jeg satte ned stekespaden på benken. Panna freste.
— Hvor var dere da mamma lå på sykehuset etter lungebetennelsen? spurte jeg. — Jeg ringte dere fem ganger. Dere tok ikke telefonen.
Lene rullet med øynene.
— Du vet vi hadde oppussing på badet. Håndverkerne var der i tre uker.
— Dere var på hytta i påsken. To dager før mamma døde. Jeg så bildene på Facebook.
Nå ble det stille. Geir så ned på de våte skoene.
— Vi hadde ikke visst at det var så alvorlig, sa Lene.
— Jeg sendte deg melding. Jeg ba deg komme. Jeg skrev at hun ikke ville spise lenger.
Lene trakk pusten. Hun åpnet munnen, men jeg var ikke ferdig.
— Jeg tok ut 2400 kroner i uka til medisiner. Jeg solgte bilen min for å betale ei privat nattevakt i jula. Jeg spiste havregrøt i tre uker for at mamma skulle få ordentlig middag hver dag. Og du sendte meg en link til et hudpleieprodukt med rabattkode.
Det siste var urettferdig, men det var sant. Lene hadde sendt den linken samme uka som jeg hadde sittet på legevakta med mamma. Jeg visste at akkurat den detaljen ville svi, fordi den var så typisk.
Lene ble rød i ansiktet.
— Nå må du slutte å grave i gamle ting. Leiligheten er felles. Jeg er eldst. Jeg har rett på min del.
Hun gikk mot mamma soverom. Jeg stilte meg i døråpningen.
— Stopp.
— Flytt deg, Kari.
— Du skal ikke inn dit.
— Jeg skal sove der i natt. Og Geir også. Vi har ikke noe annet sted.
— Det er ikke mitt problem.
Lene hevet stemmen.
— Jeg kan lage så mye trøbbel for deg som du ikke aner. Jeg er arving. Halvparten er min. Hvis du ikke slipper meg inn, henter jeg politiet.
— Gjør det.
Jeg gikk bort til kjøkkenskapet, åpnet den øverste skuffen og tok fram en gjennomsiktig plastlomme. Inni lå det et dokument med mamma underskrift og stempel fra advokatfirmaet.
— Mamma ga meg hele leiligheten for fjorten måneder siden, sa jeg. — Gavebrev. Borettslagsandelen er overført til meg. Styret har bekreftet alt.
Geir sto helt stille. Lene så på plastlomma.
— Det er falskt, sa hun.
— Skal jeg lese høyt? Jeg tok papiret ut av lomma. — «Gaven omfatter samtlige eiendeler, innbo og borettslagsandelen i Rønvik Terrasse 14.»
Lene tok et skritt fram.
— Hun var syk. Hun visste ikke hva hun gjorde. Du presset henne til å skrive under.
— Mamma bestilte advokaten selv. Jeg fant kvitteringen i posten etterpå. Hun betalte 3900 kroner for en konsultasjon og gjorde det uten at jeg visste om det.
Lene så på Geir. Geir trakk på skuldrene.
— Jeg vil helst ikke blande meg, sa han lavt.
Lene snudde seg mot meg igjen. Hun hadde den samme kjeven som mamma, men den strammet seg annerledes.
— Dette godtar jeg ikke. Jeg går til advokat.
— Gjør det. Men akkurat nå skal du og Geir ta bagene og gå.
Jeg gikk inn i gangen, løftet opp esken med vintertøy og bar den ut på trappeavsatsen. Den var tyngre enn den så ut, men jeg lot være å kjenne etter. Deretter kom jeg tilbake og tok bagen hennes i begge ender.
— Pass deg! Der er krystallserveriet fra bestemor!
— Da får du bære den selv.
Jeg dro bagen over terskelen og satte den inntil veggen i oppgangen. Hunden under oss bjeffet igjen.
Lene sto igjen i gangen med Geir. Hun prøvde å si noe, men det kom bare en lyd.
— Du kommer til å angre, sa hun til slutt.
— Jeg angret ikke på å ta meg av mamma. Det andre får bli ditt problem.
Jeg la hånda på døra. Geir skyndte seg ut.
— Kom, Lene. Vi finner noe annet.
Hun fulgte etter ham, men stoppet på trappa.
— Du vet ikke hva du har satt i gang.
Jeg svarte ikke. Jeg lukket døra og vred om låsen.
Fra kjøkkenet kom en skarp, svidd lukt. Kjøttkakene hadde blitt svarte på undersida. Jeg skyndte meg inn, dro panna av plata og skrapte de brente kakene rett i søpla. Så fylte jeg vann i panna og lot det bruse.
Det banket på døra igjen. Tre harde slag.
Jeg åpnet ikke. Jeg gikk heller bort til boden, hentet verktøykassa og fant fram en ny låssylinder jeg hadde kjøpt samme uka. Den kostet 1280 kroner på byggvarehuset. Jeg visste ikke da hvorfor jeg hadde kjøpt den. Nå visste jeg.
Det tok meg 22 minutter å skifte låskjernen i døra. Skruene satt fast, og hendene mine var svette. Men da den nye nøkkelen gikk rundt, hørte jeg at Lene ennå sto utenfor. Hun prøvde den gamle nøkkelen sin. Den passet ikke lenger.
Hun ropte noe gjennom døra. Jeg gikk inn på kjøkkenet, tente lys over bordet og satte over vann til kaffe.
Fra stuevinduet så jeg dem kjøre fra parkeringsplassen. Lene satt med bagen sin i fanget. Geir rygget bilen ut mellom to brøytekanter.
Jeg drakk kaffen min. Den var for sterk. Jeg lot den stå og gikk inn på mamma soverom. Ikke for å hente noe. Bare for å rette på teppet som lå skeivt over sengeenden.
Så tok jeg fram telefonen, åpnet nettbanken og overførte 4000 kroner til felleskostnadene. Neste planlagte betaling sto allerede i mamma gamle bankgirohefte. Jeg hadde beholdt det. Jeg strøk ut mamma navn og skrev mitt eget.
Jeg lukket bankgiroheftet og la det i skuffen ved siden av mamma gamle briller.
