Alt begynte en søndag i mars. Erik og jeg møttes på en konsert i Operaen, begge to litt forfrosne og litt for tidlig ute. Han jobbet som IT-utvikler, jeg var grafisk designer i et reklamebyrå. Han hadde en latter som smittet, og rare sokker med pingviner på. Seks måneder senere spurte han om jeg ville gifte meg med ham, midt i en skog på Nordmarka, mens hunden til en fremmed prøvde å stjele matpakken vår. Jeg sa ja uten å nøle.
Den første middagen hjemme hos moren hans, Greta, glemmer jeg aldri. Hun åpnet døren i en prikkfri bluse, med håret lagt i en stram knute, og mønstret meg fra topp til tå. «Så du er den nye dama,» sa hun. «Litt kraftigere enn jeg så for meg. Erik pleide å like de slanke, sportslige.» Så snudde hun seg og gikk inn i stuen, uten å ta meg i hånden. Erik mumlet noe om at moren bare var «direkte», og jeg forsøkte å le det bort.
I løpet av middagen hørte jeg navnet Anne minst femten ganger. Anne, konen til broren hans, Markus. Hun var visstnok fullkommen: drev med kajakk, bakte surdeigsbrød hver morgen, og hadde akkurat rukket å føde barn nummer to uten en eneste brist i fasaden. «Anne har fortsatt jentekroppen sin,» sukket Greta og så på meg over bordet. «Men du jobber jo i reklame, så du kan sikkert få noen tips til hvordan du kan … friske opp stilen.»
Jeg kjente hvordan jeg presset tærne mot gulvet under bordet. Erik sendte meg et unnskyldende blikk og minnet moren på at jeg hadde vunnet en designpris samme år. «Javel,» sa Greta. «Men en pris metter ingen mager. Kan du lage fiskegrateng, du da? Det kan Anne.»
Etter bryllupet kom Greta på uanmeldte besøk annenhver uke. Hun åpnet kjøleskapet, trakk fingeren over støvlisten på tv-benken og sukket høylytt over de halvtomme melkekartongene. «Anne har alltid hjemmelaget middag klar til Markus når han kommer hjem. Du har visst litt å lære.» Jeg smilte og nikket, gang på gang, til kjeven ble stiv.
Jeg gikk ned elleve kilo på et halvt år. Meldte meg inn i et treningssenter og byttet ut smør med avokado. Kjøpte en ny kjole til 2800 kroner — en mørkeblå fra et merke jeg aldri ellers ville brukt penger på. Da Greta så meg i den, sa hun: «Nå begynner det å ligne noe. Skulle bare mangle, du har jo litt å gå på enda, i forhold til Anne.»
Jeg husker jeg sto med kjolen på soverommet den kvelden og så meg i speilet. Det var en sprekk i glasset øverst i hjørnet, og jeg tenkte at den sprekken var en fin illustrasjon på hvordan jeg hadde det.
Det største presset kom rundt barn. Erik og jeg hadde bestemt oss for å vente. Vi ville reise litt først, spare opp en buffer, nyte hverandre. Men Greta ga seg ikke. «Anne rakk å få to barn før hun fylte tretti,» sa hun over en søndagsmiddag. «Har du sjekket eggstokkene dine? Det finnes klinikker, vet du. Det er ikke sikkert det er like enkelt for alle.»
Jeg svelget en potetbit som plutselig føltes som sandpapir. Erik kremtet og sa «mamma», men Greta bare viftet med hånden. «Jeg mener det godt, jeg. En mor vil jo bare det beste for sønnen sin.»
Tyveandre mai fylte Greta sytti år. Hun leide privatkjelleren på en restaurant ved Aker Brygge, med utsikt mot fjorden og levende lys på alle bord. Jeg hadde på meg den mørkeblå kjolen, blanke sko og et anspent smil. Anne satt på den andre siden av bordet, i en lys lindress, og lo av noe Markus sa. Hun var faktisk hyggelig. Vi hadde aldri hatt noe uoppgjort. Problemet satt i enden av bordet, med en mikrofon i hånden.
Etter kransekaken grep Greta ordet. Hun takket gjestene, skrøt av været, og så begynte hun å snakke om svigerdøtrene sine. «Anne,» sa hun og strålte, «er det nærmeste man kommer en datter man kunne ønsket seg. Vakker, flittig, en mønstermor. Jeg er så stolt av henne at jeg kunne sprukket.»
Så snudde hun seg mot meg. Det gikk et sus gjennom rommet, eller kanskje var det bare blodet som bruste i ørene mine.
«Og så har vi da vår kjære …» hun lot blikket gli over meg, «… Camilla. Hun har en egen stil, det skal hun ha. Litt romsligere plagg, men det er jo praktisk når man jobber mye og ikke får trimmet like ofte som Anne. Og barn har de jo ikke rukket å få ennå — men vi håper jo at det kanskje kan skje før klokka ringer, ikke sant, Erik?»
Latteren rundt bordet var spredt og pinlig. En servitør som akkurat skulle skjenke vin, stivnet med flasken i været. Jeg kjente hvordan sølvgaffelen i hånden min ble varm av håndflaten. Erik så ned i duken. Jeg reiste meg.
«Unnskyld meg,» sa jeg lavt, og gikk ut.
På utsiden av restauranten plukket jeg opp telefonen og bestilte en taxi. Prisen endte på 650 kroner, men jeg la ikke merke til det. Jeg bare stirret ut av vinduet mens Oslo sentrum gled forbi i regnet. Erik ringte to ganger, men jeg tok den ikke.
Hjemme i leiligheten var det mørkt og stille. Naboen over gangen hadde en dvergschnauzer som begynte å bjeffe da jeg låste meg inn. Den pleide alltid å reagere på nøkkellyder. Jeg tok av meg skoene, helte opp et glass vann og satte meg på kjøkkengulvet med ryggen mot komfyren. Tårene kom ikke. Jeg var for sliten.
Erik kom en time senere. Han satte seg ved siden av meg på gulvet. «Hun mente det ikke sånn,» sa han. «Hun er bare … gammel og klønete.»
Jeg snudde meg mot ham. «Hvis jeg hadde sagt noe sånt om henne foran sytti mennesker, tror du hun hadde kalt det klønete?»
Han svarte ikke.
Neste dag ringte Greta. «Camilla, Erik sier du tok det tungt i går. Det var virkelig ikke meningen å såre deg. Jeg spøkte bare. Du vet jeg er glad i deg.»
«Du sammenlignet meg med Anne foran alle vi kjenner,» sa jeg. «Det var ikke en spøk.»
Det ble stille. Så sa hun, med en stemme som en fjern, utstilt versjon av seg selv: «Ja vel. Beklager. Jeg skal tenke over det neste gang.»
Unnskyldningen hadde samme varme som et laminert kort.
Det gikk et halvt år. Jeg sluttet å veie meg hver mandag. Gikk tilbake til min gamle størrelse, og kjøpte en ny vinterjakke som satt godt. Erik og jeg fant en rytme der vi lo mer. Jeg merket at han kastet færre blikk bort når moren ringte.
En fredag i november var vi invitert til familiemiddag hjemme hos Greta. Leiligheten hennes på Frogner luktet alltid av stek og kanel. På bordet sto brunost, spekemat og en bolle med rørte tyttebær. Det var fint, helt til kaffen kom og Greta bøyde seg frem mot meg.
«Anne fortalte nettopp at hun skal begynne å trene til Birken. Tenk det, hun løper i fjellet med to små barn hjemme! Og dere,» hun så på Erik og meg, «har dere tenkt noe mer på … dere vet? Klokka tikker, vennen.»
Jeg la servietten pent ved siden av kaffekoppen. «Greta,» sa jeg, og jeg hørte selv at stemmen var rolig på en måte den aldri hadde vært før. «Jeg har sluttet å konkurrere med Anne. Vi har valgt å leve annerledes, og det er vår avgjørelse. Hvis du tar opp dette én gang til, drar vi.»
Det ble så stille at jeg hørte lyden av termosens metallkork som ble skrudd på inne på kjøkkenet.
Greta åpnet munnen, men lukket den igjen. Erik la hånden min over sin, reiste seg og tok jakkene våre fra knaggen.
Jeg fulgte etter ham ut i gangen. I døråpningen snudde jeg meg et siste sekund. Greta satt igjen ved bordet med et uttrykk jeg ikke klarte å lese. Kanskje vantro, kanskje noe annet.
På vei ned trappen hørte jeg schnauzeren til naboen begynne å bjeffe igjen, og jeg smilte for meg selv. Luften ute var kald og klar, og Erik holdt bildøren åpen for meg. Jeg satte meg inn, la hodet mot nakkestøtten og kjente at noe tungt var på vei bort. Vi snakket ikke om det. Vi bare kjørte hjem mens første snøfnugg la seg på frontruten og viskerene gikk i takt.
