Hjertet hadde plaget henne siden frokost. Det hoppet over slag, stanset et øyeblikk, før det jaget videre som en forskremt fugl mot brystbeinet. I hennes alder burde man venne seg til slikt, men man gjorde aldri det. Alt hun ønsket var å komme hjem, fylle vannkokeren, sette på en gammel episode av _Hotel Cæsar_ — ikke for å se, bare for å ha stemmer i stua — og pakke seg inn i pleddet til i morgen.
Apoteket på hjørnet av Storgata i Drammen var nesten tomt. Det luktet kaldt sprit, urtete og noe svakt mint. Bak disken sto Silje — Astrid hadde handlet hos henne i snart åtte år, helt siden hun flyttet inn i den lille leiligheten etter at Leif døde. Silje var en rolig kvinne i slutten av førtiårene, med fregner på neseryggen og en utvasket hvit frakk som aldri så ny ut. På jakkeslaget hang en button med «Nei til EU».
— Jeg skulle hatt noe vendelrot, sa Astrid og la en sammenbrettet femtilapp på glassplaten. — Og kanskje… noe for hjertet. Det bare flagrer. Hele dagen.
Silje rakte hånden ut etter seddelen.
Da smalt døren opp med et smell så hardt at den lille messingklokken over karmen spratt av kroken sin og trillet bortover gulvet med en tynn, metallisk klirring.
På terskelen sto en hund.
Skitten rødbrun, verken stor eller liten — en sånn blanding ingen klarer å sortere. Pelsen hang i klumper langs sidene, og den ene flanken var mørk av smeltevann og søle. Høyre framlabb holdt den klemt inntil brystet, nesten uten å støtte seg. Snuten var smal, ørene halvspisse. Men øynene — gule med brun kant, altfor våkne for et tilfeldig streifdyr.
— Nei, se nå, mumlet Silje og grep etter telefonrøret bak disken, som om hun allerede visste at dette kom til å havne utenfor alle instrukser.
Hunden bjeffet ikke. Den för ikke rundt. Den snuste ikke engang på hyllen med kattemat. Istedenfor skannet den rommet i et raskt sideblikk, en kontrollrutine, og gikk så rett mot Astrid.
Astrid rygget et halvt skritt. Kåpen var splitter ny, burgunderrød ullbouclé, og hun passet fortsatt på å sitte med hendene under lårene på bussen for ikke å møble den. Hunden stanset nøyaktig ved føttene hennes.
Og så tok den kåpen i munnen.
Ikke aggressivt. Ikke med knurring. Den bare lukket kjevene om kanten av ermet, løftet snuten og så opp på henne med et blikk så konsentrert at Astrid glemte både hjertet og vannkokeren.
— Gå vekk! sa hun og rykket i stoffet.
Ullen sto i spenn. Hunden holdt. Den sto på tre bein og nektet å slippe. Det var ikke noe ondt i grepet — det minnet mer om et barn som drar en voksen i jakkeermet fordi det har noe viktig å vise, men bare ikke finner ordene.
— Kan noen fjerne den? Astrid snudde seg mot disken, men stemmen bar liksom ikke helt.
Silje kom ut fra bak skranken. Hun beveget seg uten hastverk, med den typen omtenksomhet man opparbeider seg etter to tiår med å håndtere både hysteriske anfall og bestemødre som har glemt hva de egentlig skulle ha. Hun satte seg på huk et par meter unna.
— Den biter ikke, sa hun lavt. — Se. Den holder deg ikke fast. Den drar.
Astrid så ned. Hunden slet ikke, bare lente seg bakover med små rykk, stanset, så opp, rygget mot døren og ventet. Stoffet slakket, strammet, slakket igjen. Et stille, ubønnhørlig nøkk.
— Jeg kom bare for vendelrot, sa Astrid tynnere. — Hjertet mitt har slått feil hele dagen. Jeg har ikke tid til hunder.
Hun rakk ikke avslutte setningen. Hunden flyttet vekten over på det friske beinet — og da kunne hun se at det ikke bare var en forstuelse. Rundt den skadde labben var det viklet noe mørkt. Rusten ståltråd. Så tynn at den hadde gnagd seg inn i både pels og hud, helt inn til et rosa, rått sår ved leddet.
Silje strakte langsomt ut en håndflate i luften, uten å berøre. Som om hun prøvde å måle smerten uten å forstyrre den.
— Kom, sa hun og reiste seg. — Den vil vise oss noe.
— Jeg går ikke ut på gata etter en løshund, svarte Astrid automatisk.
Men det lød mer som en vane enn som motstand. For i samme øyeblikk slapp hunden kåpen. Den åpnet kjevene så stille at man knapt merket det, som om oppgaven aldri var å holde henne igjen, men å kalle. Så snudde den seg og humpet mot døren, med blikk bakover hvert tredje skritt.
Silje hadde alt glidd i en kort dunjakke over frakken.
— Blir du med? Det er ingen kunder, jeg kan lukke i ti minutter.
På glassplaten lå alt Astrid var kommet for. Hun trengte bare plukke opp seddelen, ta flasken, gå ut, gå hjem, fylle vannkokeren og bli seg selv igjen. Hun som hadde kontroll. Dråper, pledd, skoldhett vann i krus, nyhetsoppleseren som leste værmeldingen for i morgen.
Men hunden sto i døråpningen og stirret på henne. Ikke masete. Bare sånn som noen venter når de allerede vet svaret.
Yttertemperaturen hadde falt ytterligere. Lufta var skarp av nattefrost og bitte litt eksos fra en sen buss på linje 4. Fortauet glinset. Astrid trakk kåpen tettere rundt seg, mens hunden pilte foran dem over en snøflekk og inn i en sidegate bak Shell-stasjonen. Den stanset bare for å være sikker på at de fulgte etter, en rask gul kontroll, så videre forbi en containervegg med nedtaggede klistremerker for en lokal pønkeklubb.
Hun hørte det før hun så det. En tynn, pipende lyd — som knirkende hengsler eller fugleunger.
Under takutstikket på en gammel rutebilstasjon, bak en tilskrudd benk, sto en pappeske. Esken hadde vært våt og var tørket stiv i frost. Inni lå fem små valper, ikke mer enn et par uker gamle. Øynene var halvåpne, de skalv alle som ett, og den minste av dem, en svart og hvit en, lå helt stille inntil kanten.
Hunden gikk bort og la seg ned ved siden av esken, med den skadde labben strak ut foran seg. Så la den snuten forsiktig over kanten og slikket den svarte og hvite valpen én gang. Den nærmest formet et sukk.
Silje bøyde seg ned og lirte opp tråden med en pinsett hun alltid hadde i lomma. Hunden klynket ikke. Den bare holdt blikket på Astrid.
Det var ingenting å diskutere. Ikke egentlig.
— Jeg har teppe hjemme, sa Astrid. — Et gammelt ett. Og en pappeske til.
Vannkokeren hadde klikket fra for en halvtime siden, men hun merket det ikke før hun sto midt på kjøkkengulvet med en eske fulle av små liv. Hun la et håndkle i bunnen, satte esken inntil ovnen, fylte en bolle med lunka vann og satte den ved siden av. Hunden — nei, hennes hund nå, Tilde hadde hun kalt henne i bilen — lå på en gammel dyne rett ved og lot valpene die. Silje hadde ordnet antibiotika og bandasje, sagt hun skulle stikke innom i morgen.
Astrid satte seg. Det var stille, bortsett fra de små, sugende lydene, et radiator knepp, og utenfor et enslig piggdekk mot asfalt. TV-en sto mørk. Pleddet lå urørt over armlenet.
Hun så på Tilde, som hadde lagt snuten over den svarte og hvite valpen og pustet rolig, varm damp i den kalde lufta.
Telefonen hennes summet med en tekstmelding fra Silje: "Hva kalte du henne?"
Astrid skrev: "Tilde. Som min mormor." Så la hun fra seg mobilen, bøyde seg ned og lot fingertuppene gli over den våte pelsen på den minste valpen. Hjertet flagret fortsatt. Men for første gang på lenge gjorde det ikke vondt.
