De første tre månedene trodde Silje at hun hadde vunnet i livets lotteri. Huset lå i Asker, noen minutter fra småbåthavnen. Store vindusflater slapp inn lyset over Oslofjorden, kjøkkenet var fra et italiensk designblad, og i oppkjørselen sto en splitter ny Polestar som svigerfar Terje hadde overrakt nøklene til med et bredt glis. Magnus – han med det skjeve smilet og de varme hendene – så på henne som om hun var siste akkord i et stykke han hadde øvd på lenge.
De møttes på en yogatime på Frogner. Han hadde visstnok trent i samme lokale, men egentlig kommet for å hente moren sin, Camilla, som gikk på pilates i etasjen under. Slik ble det fortalt. To uker senere satt de på Theatercaféen, og Silje var allerede hodestups. Han var lett å snakke med, fylte stillheten med historier fra hytta på Geilo og gutta fra privatøkonomistudiet. Og da han fridde, med ringen fra en gullsmed i Brugata og hele familien vitne på terrassen, tenkte hun: dette er starten på noe ekte.
Camilla, svigermoren, var limet. Hun dukket opp minst en gang i uken. Ikke tomhendt – alltid med en hjemmelaget fiskegrateng, en kurv med kanelsnurrer fra Baker Hansen, eller et gavekort på Kid. De valgte gardiner til soverommet sammen, og Camilla strøk henne over håret og sa ting som: «Du er akkurat den vi trengte, Silje. Du har en sånn ro over deg.» Silje nøt det. Særlig når Magnus var på fisketur med kompisene, noe han var annenhver helg, og hun satt igjen i det stille huset med en kopp te og et glanset boligmagasin.
Den kvelden det sprakk, var de hos Emilie og Sander. Emilie, en venninne fra studietiden, hadde en direktehet som grenset til det ubehagelige, men hun var lojal. De satt på en terrasse med utsikt til Nesodden og spiste grillet laks, drakk rødvin fra polet og lo av gamle bilder. Da Magnus forsvant inn til herrerommet for å se på fotball, dro Emilie Silje med seg inn på kjøkkenet for å hente mer is.
Hun stilte seg med ryggen til kjøleskapet og så rett på Silje, uten forvarsel. «Du vet at du var en del av en plan, ikke sant?»
Silje lo. «Hva snakker du om?»
«Camilla. Hun hadde fått nok av å hente Magnus på legevakten og betale ned fyllebøter etter fester på Aker Brygge. Han var innom en klinikk to ganger. De trengte noe mer varig. En som kunne holde ham i ro. Ikke en som krevde noe, men en som bare… var der. De søkte etter en stødig, pålitelig jente.» Emilie helte seg et glass vann, lot setningen henge. «Camilla fant deg gjennom en bekjent i strikkeklubben hennes. Hun visste om yogatimene dine. De planla det i måneder.»
Isbitene i vasken knitret. Silje kjente bare den kalde benkeplaten mot håndflaten. Ingen ord kom, bare bildet av Camilla som klappet henne på kinnet og sa «du er akkurat den vi trengte».
Hjemme i Asker, et par timer senere, sto Silje på badet og så seg selv i speilet. Hun prøvde å finne den kvinnen som hadde gått inn i ekteskapet frivillig, men så bare en porselensfigur på en hylle. Da Magnus kom inn, luktet han øl og gress, og hun sa det rett ut: «Visste du at moren din plukket meg ut som en kur mot fyllekjøring og uteliv?»
Han stivnet, bare et sekund, men nok. Så lo han kort. «Emilie igjen, ja. Hun har alltid hatt sansen for meg. Ikke hør på henne. Du er alt for godtroende.»
Hun ville tro ham. Han la armene rundt henne og mumlet noe om sjalusi og at Emilie var bitter fordi hun ikke fikk det livet hun ønsket seg. Silje tviholdt på den forklaringen. Men noe hadde sprukket i glasset rundt dem, en usynlig revne.
Noen uker senere sto Silje på apoteket og betalte tre hundre og tjue kroner for en pakke graviditetstester. Da de to strekene kom, satt hun lenge på badegulvet og holdt testen mot lyset. Kanskje dette var den virkelige historien deres, tenkte hun. Noe som var deres eget, uavhengig av Camilla og Terje og alle de velmenende strategene.
Magnus kom hjem sent, rett før midnatt, og dumpet ned i stolen med dokumenter fra farens eiendomsselskap. Hun fortalte det stående, med hendene foldet foran magen. «Jeg er gravid.»
Han så opp, først overrasket, så – noe annet. Noe kaldt. «Hva mener du? Vi sa jo at vi skulle vente.»
«Ikke akkurat, Magnus. Vi har jo snakket om barn en gang…»
«En gang, ja. Ikke nå. Det går ikke.» Han reiste seg, tok et skritt nærmere. Stemmen var lav, men flat. «Jeg kjenner en lege på en privatklinikk. Han ordner sånt raskt og diskré. Du slipper å bekymre deg.»
Silje trakk seg baklengs mot veggen. «Du vil at jeg skal fjerne barnet vårt?»
Han grep håndleddet hennes, fast, uten å klemme. Slippet henne så like brått, gikk bort til vinduet og ble stående med ryggen til. «Du aner ikke hva jeg har vært gjennom for å bli… stabil. Faren min investerte en formue i den klinikken. Jeg lar deg ikke rive ned alt.»
Hun så på ektemannen og så for første gang den gutten Camilla hadde måttet hente i oppgangen på Grünerløkka, den som hadde skreket og slått, den som ble temmet med medisiner og arrangert kjærlighet. Han sto der og krevde at hun skulle fjerne den ene tingen hun hadde klart å holde fast i.
Den natten sov hun ikke. Hun lå med øynene åpne, lyttet til pusten hans. På nattbordet sto den lille porselenskatten fra oldemor, den eneste tingen hun hadde tatt med seg hjemmefra. Hun tok den i hånden og knuget den.
Klokken fem om morgenen, mens Magnus snorket tungt, åpnet Silje skapet og dro fram en gammel skinnsekk fra videregående. Hun pakket det nødvendigste: bukser, to gensere, en hengekøye, et eksemplar av Jungelboken som hun hadde hatt siden hun var ti, og porselenskatten. Hun tok ingen av smykkene fra Camilla, lot Cartier-armbåndet ligge igjen på sengen som en liten, glitrende hilsen. Lommene inneholdt pass, en utskrift fra Ullevål sykehus – et ultralydbilde der embryoet var på størrelse med et riskorn – og to tusen kroner i kontanter.
Hun tok taxi til Oslo S. Sjåføren, en eldre mann med lue, så på henne i speilet og sa ingenting. På stasjonen kjøpte hun en kopp kaffe og en skillingsbolle, og så på avgangstavlen. Hun valgte et tog nordover, kjøpte billett til Trondheim, og satte seg ved vinduet.
Da toget satte seg i bevegelse, satt hun med ansiktet mot vinduet og så morgensolen flerre skydekket over Romeriksletta. Hånden hennes hvilte på magen, der ingenting syntes ennå. Hun trakk fingrene over ultralydbildet i lommen, kjente det glatte papiret. En konduktør stanset ved setet. «Billett?»
Hun rakte ham den sammenbrettede lappen. «Trondheim,» leste han. «God tur.»
Hun sa ingenting, bare førte tommelen langs kanten av bildet. Toget fortsatte nordover.
