– Hei, mamma, sa Lene og kastet et blikk på det røde hytteveggen. – Vi skal selge hytta. Vi har kjøpere med oss, de vil se på tomta.
– Selge? Jeg kjente ordet treffe meg midt i magen. – Hvilken hytte?
– Denne, mamma. Den står jo på meg, det husker du. Vi får to komma to millioner for den, det dekker egenkapitalen. Du må begynne å pakke. Kim kjører deg til byen i kveld.
Jeg sto der som om noen hadde slått lufta ut av meg. Hytta, med den slitne verandaen og utsikten mot Øystre Slidre-vatnet, var betalt med pengene jeg fikk da jeg solgte mormors gamle leilighet på Bøler. En million tre hundre tusen kroner. Men fordi Lene den gangen var student og kunne få gunstigere rente på boliglån hvis hun sto oppført med en sekundærbolig i tillegg, ble hytta registrert i hennes navn. Det var bare snakk om papir, ble jeg fortalt. Ingen trodde det skulle bli brukt mot meg.
Nå sto hun der og veivet med et kart.
De fremmede tok seg inn på tomta som om de allerede eide den. Damen pekte på jordbæråkeren min og sa til mannen: – Alt dette her skal bort. Vi planerer og støper en flate. Kanskje en carport. Og et boblebad.
Kim smilte og ledet dem rundt flaggstanga. Jeg ble stående med skjelvende knær. Akkurat da kom naboen min, Sigurd, subbende rundt låven sin med en rive i neven. Sigurd er en mann på 73, enpensjonert tømrermester med dårlig gemytt og et ansikt som er furet som et gammelt potetland. Vi har kranglet i årevis: om skyggen fra morelltreet mitt, om lyden fra radioen når jeg lufter, om gjerdestolpen som visstnok står halvannen meter inn på hans grunn. Denne dagen stilte han seg midt på den knudrete gressplenen, akkurat foran kjøperparet.
– Jaså, dere skal kjøpe? sa han og spikket en pinne med lommekniven sin.
– Vi ser litt, svarte mannen.
– Da regner jeg med at de har fortalt om veiretten. Denne veien ned hit går over eiendommen min. Jeg er ikke pliktig til å la biler kjøre her. Jeg kan sette opp ei låst bom allerede i kveld. Og den lille bygningen der — han pekte på uthuset mitt med kniven — står én meter for langt ut. Jeg har målt opp. Jeg har sendt inn kart til kommunen. Når saken kommer for forliksrådet, blir det liggende en heftelse på eiendommen. Da får dere ikke solgt på flere år.
Kvinnen så på mannen, deretter på Kim. – Vi fikk oppgitt at alt var i orden. Dette var helt nytt.
– Sludder, sa Kim. – Det er bare en kranglete nabo.
– Kranglete og kranglete, sa Sigurd uten å heve stemmen. – Men jeg har rett. Prøv å tinglyse noe som helst her så lenge jeg lever.
Kjøperne mumlet seg imellom og gikk raskt mot bilen. Kim løp etter, ba om å få forklare, men dørene smalt og SUV-en føk bort i en sky av støv. Lene snudde seg mot meg. Øynene hennes var svarte av raseri.
– Var det du som avtalte dette? Hva feiler deg, mamma? Vi må ha det huset! Jeg tåler ikke å se deg!
Jeg var like forfjamset. Jeg hadde ikke snakket med Sigurd på en uke. Lene grep Kim i armen og de forsvant. Jeg sto igjen alene, med den gamle hjertet som dundret under den utvaskede genseren.
Sigurd kom bort til meg, tok opp en halvrøykt sigar fra brystlommen og tente den.
– Jeg så det du holdt på å miste, Åse. Du tilhører her. Du kjenner hver rot i denne bakken. De ville komme og sope det bort som rusk. Nei.
– Men vi er jo fiender, fikk jeg fram.
– Det blir for enkelt. Jeg liker å krangle med deg, men jeg liker ikke at de tar fra deg huset. Finn papirene dine. Jeg vet du betalte. Nevøen min, Knut, er advokat i Gol. Begjær arrest i eiendommen. Har du noen kvittering?
Jeg nikket langsomt. Joda, jeg hadde en gammel håndskrevet lapp fra selgeren, Petter Gran, der han bekreftet at han hadde fått pengene av meg. Jeg hadde også kontoutskriften fra banken.
Morgenen etter tok jeg rutebussen inn til Gol. Jeg satt på et trangt kontor mellom stabler av mapper mens advokat Knut leste gjennom papirene. Han så opp og dro fingrene gjennom den tynne hestehalen sin.
– Vi kjører sak om ugrunnet berikelse og begjærer midlertidig forføyning. Det betyr at ingen får rørt den hytta før retten er ferdig. Det kan ta et år eller to. Er du sikker på at du vil gå mot din egen datter?
Jeg så ut av vinduet på det fjerne fjellet. – Alternativet er at jeg sitter igjen uten tak over hodet.
To uker senere sto jeg i kjøkkenkroken og skrelte nypoteter da en kjent, sliten bil trillet inn på gårdsplassen. Lene kom ut. Hun var blek, håret flokete. Hun gikk rett inn på kjøkkenet og satte seg uten å si hei.
– Du har sperret hytta, sa hun. – Vi fant en ny kjøper, men tinglysningen gikk ikke. Nå har Kim lånt tre hundre tusen av sjefen sin for å dekke et lån. Hvis vi ikke får solgt innen fredag, sier han at han pakker sakene sine og drar fra meg. Du ødelegger ekteskapet mitt, mamma.
Hun brast i gråt, puttet ansiktet i hendene. Jeg husket den lyden fra hun var liten og ville ha is. Men jeg gikk ikke bort til henne. Jeg ble stående med potetskrelleren i hånda.
– Hvis Kim går fra deg fordi dere ikke klarte å ta fra meg huset, da er han ikke verdt å ha, sa jeg. – Jeg er villig til å trekke søksmålet og heve sperren. Men bare på én betingelse. Du skriver over hytta på meg. Skjøtet skal være i mitt navn, tinglyst og ferdig.
Hun stirret på meg med rødkantede øyne. Så trampet hun i gulvet som en trassig tenåring. – Du er den mest egoistiske personen jeg kjenner!
– Mulig. Men jeg er en egoist som har betalt for hver spiker i dette huset. Avgjørelsen er din.
Hun dro. Jeg hørte bilen starte og brøle nedover bakken. En hel uke var det stille. Så, en tirsdag, lå det en tykk konvolutt i postkassen. Inni lå en bevitnet fullmakt, stemplet av en notarius i Larvik. Hun hadde signert.
Jeg dro til kartverket allerede neste morgen og fikk tinglyst hjemmelen. Da alt var på plass, ringte jeg advokat Knut og ba ham avslutte saken.
En kjølig augustkveld satt jeg på trammen og hørte på en fiskeørn langt der ute. Katten min, en rødstripete hannkatt som alltid lå i potetbenken, malte mot beinet mitt. Sigurd kom ruslende med en plastpose. Han satte seg på det nederste trinnet uten å spørre.
– Du fikk den, sa han.
– Takket være deg.
– Jeg gjorde det for min egen del også. Jeg slipper nye naboer som har lyst på basseng.
Han så på meg og jeg så tilbake. Etter en stund gikk jeg inn og hentet et glass med hjemmelaget agurkblanding — lange, tynne skiver av sylteagurk, dill, hvitløk og et dryss sennepsfrø. Jeg rakte ham glasset.
– Til advokathonoraret og veiretten.
Han tok det, leste etiketten jeg hadde skrevet for hånd — «Husmannskost» — og det gikk et rykk i den ene munnviken.
– Du er en hard en, Åse.
– Du også, Sigurd. Men du holdt ord.
Han reiste seg, klappet katten og tuslet tilbake over jordet til sin egen dør. Jeg ble sittende og se på vannet som lå mørkt og blankt under kveldshimmelen. For første gang på lenge senket skuldrene seg helt, og jeg kjente at jeg pustet ut.
