Regnet pisket mot ruten i stua da det smalt i døren. Nora rakk ikke engang å sette fra seg kaffekoppen før Grete sto i gangen, som om hun eide hele bygården. Hun hadde med seg en plastpose med innesko, et par uttrådde tøfler hun straks skiftet til, mens hun kastet et raskt blikk på Noras joggesko ved dørmatten.
— Så hyggelig at du åpner. Jeg tar en kopp, sa Grete og skjøv seg forbi, rett inn i stuen. Ytterjakken slang hun over en stolrygg uten å spørre. Katten Pus hoppet ned fra vinduskarmen og forsvant under sofaen med et misfornøyd mjau.
Nora ble stående i døråpningen, fortsatt i ullsokkene. Hun hadde akkurat kommet hjem fra nattevakt på sykehuset og hadde knapt fått sove. Grete sto allerede ved kjøkkenbenken og lot vannet renne i kaffetrakteren uten å si fra.
— Du lurer sikkert på hva jeg vil, sa Grete, uten å snu seg. — Nøklene. Henrik og Camilla trenger leiligheten. Nå.
Hun snudde seg, med en blå kopp i hånden — den blå koppen Noras mormor hadde gitt henne i konfirmasjonsgave.
— Kan jeg få den tilbake? sa Nora rolig, og nikket mot koppen.
Grete satte den hardt i benken, så melken skvulpet.
— Du har bodd her lenge nok, alene med katten. Nå kommer det en baby. Camilla vil ha barnerommet mot sør, og hun vil se an gode utsikter. Hun er bare tjuefem. Hun trenger ro. Det er på tide du flytter hjem til moren din på Voss — der blir du nok godt mottatt. Frisk luft, du ser så blek ut.
Nora dro pusten langsomt inn. Ute pisket regnet fortsatt, og trikken fra Byparken rumlet i det fjerne. Hun visste hva som kom.
— Denne leiligheten er min, Grete. Henrik og jeg er skilt. Du glemte kanskje papirene?
— Halve leiligheten er hans. Han har betalt sin del. Eller… nesten. Det er i hvert fall det jeg sier. Camilla er gravid. Du kan ikke kreve at en ung mor skal bo på hybel. Vi skal til og med pusse opp — tapetet blir i ferskenfarge. Henrik har pengene til det. Han fortalte meg om sparekontoen deres.
Det siste kom som et kaldt gufs. Nora visste godt hvilken konto hun snakket om. Den de hadde spart på til ny bil, men som Henrik like før han gikk, tømte over på sin egen konto. Et svik pakket inn i dårlig samvittighet.
Telefonen på stuebordet summet igjen. For fjerde gang den siste halvtimen lyste «Henrik» opp. Grete kastet et irritert blikk dit.
— Kan du ikke bare svare? Han har ringt deg hundre ganger! Det må være noe viktig. Det gjelder sikkert Camillas pappa — han er advokat, vet du. De kommer med lensmann om du ikke pakker ut ila kvelden.
— Henrik har ringt fordi han har noe på hjertet, sa Nora og gikk rolig bort til bordet. — Men jeg tror ikke det handler om advokater.
Hun tok telefonen og trykket på høyttaleren, la den midt på bordet.
— Hallo, Henrik. Du er på høyttaler. Din mor er her.
— Å, gudskjelov! stemmen hans knakk allerede før han hadde sagt tre ord. — Nora, vær så snill, du må la meg komme tilbake! Jeg står her ute i regnet ved Fisketorget! Hun kastet meg ut!
Grete stivnet til. Koppen hennes klirret mot benken.
— Hvem kastet deg ut? spurte Nora, uten å flytte blikket fra Grete.
— Camilla! Hun hadde pakket tingene mine i søplesekker og satt dem utenfor gangen mens jeg var på butikken! Låsen var byttet! Jeg prøvde å banke, men hun skrek gjennom veggen at jeg var en taper. Og babyen… babyen er ikke min engang! Det er eksen hennes, en eller annen fyr som plutselig dukket opp igjen! Hun innrømmet alt! Nora, hun bare brukte meg! Pengene…
— Hvilke penger? Stemmen til Nora var iskald nå.
— De… de fra sparekontoen. De vi hadde spart opp. Hun overtalte meg til å overføre dem for å pusse opp til babyen. Men hun satte alt inn på sin egen konto forrige uke! Nora, jeg har ingenting! Ikke en gang penger til bussbilletten hjem til mor! Vær så snill, la meg komme hjem. Jeg elsker deg! Jeg har vært helt idiot!
Grete tok et skritt mot bordet som om hun skulle rive telefonen til seg, men stanset brått da hun møtte Noras kalde, tomme uttrykk. Den seksti år gamle kvinnen, som for et øyeblikk siden sto og forlangte nøkler og ombygging, så nå bare sliten og grå ut. Plastposen med tøflene falt fra hånden hennes.
— Henrik, sa du barnet ikke var ditt? hvisket Grete.
— Nei, mamma! Det er løgn! Hun svindlet meg! Og du — hva gjør du hos Nora? Du skulle jo ikke gå dit!
— Jeg… jeg bare…
— Hun var her for å hente nøklene, avbrøt Nora. — Så du og Camilla kunne flytte inn. Hun har allerede planlagt ferskenfarget tapet og barnerom. Hun trodde du var en mann med respekt. Men nå viser det seg at du er like tomhendt som en fisk på Bryggen.
Det ble stille i røret. Man hørte bare regnet på Henriks side, og et langt, hulkende drag.
— Kom deg hjem til moren din, Henrik, sa Nora. — Her er det allerede fullt. En ekte familie bor her. Meg og Pus.
Hun la på.
Grete sto urørlig. Ute tutet en bybanevogn i det fjerne. Nora plukket opp den blå koppen, tørket av benken og satte den varsomt i oppvaskmaskinen.
— Jeg håper du har en to roms leilighet på Laksevåg, for nå får du en voksen sønn på døren, sa hun og så rett på sin tidligere svigermor. — Han trenger nok en mor som kan stelle for ham. Du burde skynde deg, han har ikke penger til bussen engang.
Grete åpnet munnen, men ikke en lyd kom ut. Hun snappet jakken fra stolen og sjanglet mot døren, halvveis uten å få på seg utetøflene. Døren smalt igjen bak henne, og stillheten la seg over gangen som en lettelse.
Nora ble stående og lytte til skrittene som forsvant ned trappen. Så gikk hun bort til vinduet og så regnet tromme mot gaten nedenfor. Pus kom forsiktig fram igjen og strøk seg mot leggen hennes.
Våren kom noen måneder senere, like grå og våt som den pleier i Bergen. Skilsmissen gikk igjennom. En grundig advokat hadde gravd fram alle kontoutskrifter og betalinger, og det viste seg at samtlige boliglånsavdrag i alle år var trukket fra Noras lønnskonto. Henrik fikk kun en symbolsk kompensasjon — snaut sekstifire tusen kroner, som han ifølge ryktene brukte opp på et par uker.
Et par ganger stod han utenfor oppgangen hennes, tidlig om morgenen, med en bukett halvvisne roser fra nærmeste Narvesen. Han så sliten ut, jakken hans var krøllete. Nora gikk forbi uten å møte blikket hans. Han åpnet munnen som for å si noe, men ordene falt alltid fra hverandre. Til slutt var det bare skrittene hennes mot asfalten som svarte.
Grete tok aldri kontakt igjen. Nøklene hun krevde, forble i Noras jakkelomme. En ettermiddag i mai satt Nora i stuen med åpent vindu, mens lukten av nykvernet kaffe blandet seg med fuktig sjøluft. Pus lå på fanget og malte. I den tomme leiligheten, som nå var bare hennes, kjentes endelig rommene ut som hjemme.
