Jeg satt på kjøkkenet med en kald kaffekopp og så på pusen. Hun lå sammenrullet på den tomme stolen overfor, den som tilhørte Silje før. Tre uker siden hun flyttet til Bergen, og katten hadde ikke sluttet å vente. Hver kveld hoppet hun opp på den stolen, stirret mot døren og ga fra seg en lav, spørrende lyd.
«Hun savner henne», sa Camilla en kveld. Hun sto i døråpningen med armene i kors, leppene presset sammen. Camilla var grunnen til at jeg satt her alene med en katt som så på meg som om jeg hadde forrådt henne.
Jeg hadde møtt Camilla på en konferanse i Trondheim. Det begynte uskyldig nok, to kolleger som delte en flaske vin etter en lang dag med foredrag. Men så ble det mer. Mye mer. Og før jeg visste ordet av det, satt jeg overfor Silje og forklarte at jeg trengte noe annet. At livet vårt hadde blitt en vane, et stillestående vann. At jeg måtte puste.
Silje sa ikke mye. Hun bare så på meg med et blikk jeg ikke kunne tolke, reiste seg og begynte å pakke. To uker senere var leiligheten i Oslo solgt. Hun tok innskuddet og kjøpte en liten toroms på Nygårdshøyden i Bergen, der datteren vår studerte. Jeg beholdt leiligheten på Frogner, den Camilla flyttet inn i en uke etter at Silje hadde dratt.
Det eneste stridspunktet hadde vært katten. Hvem skulle ha henne? Silje nølte. Jeg så hvordan hun så på den lille tre-fargede skapningen som gned seg mot bena mine. «Hun er glad i deg óg», sa Silje lavt. Jeg nikket. «Det er best hun blir her. Flytting er stress for dyr.» Silje så på meg en siste gang, tok vesken sin og gikk ut døren. Katten fulgte henne med blikket helt til det klikket i låsen.
De første ukene med Camilla var kaotiske. Ikke krangling, men en slags gnissende stillhet. Pusen likte henne ikke. Det var tydelig. Hun hveste når Camilla kom for nær, gjemte seg under sofaen og kom bare frem når jeg var alene. Camilla sukket og himlet med øynene. «Den katten er jo nevrotisk», sa hun en morgen da pusen hadde revet i stykker en av silkeputene hennes.
En tirsdag i slutten av oktober kom jeg hjem til en merkelig stillhet. Ingen katt på stolen. Ingen katt under sofaen. Ingenting. Jeg ropte, ristet på matboksen, sjekket alle skap. Ingenting. Camilla kom hjem en time senere og fant meg på huk foran verandadøren. «Hun må ha smettet ut», sa hun. «Du lot døren stå åpen.» Stemmen hennes var flat, uten beklagelse. Jeg sa ingenting. Bare tok jakken og gikk ut i regnet.
Jeg lette i Frognerparken. Jeg lette i bakgårdene langs Hegdehaugsveien. Jeg hang opp lapper på lyktestolper med bilde av en tre-farget katt og et telefonnummer. Gikk runde etter runde i nabolaget og ropte navnet hennes, den dumme, barnslige varianten Silje hadde funnet på en sen kveld med rødvin og latter. Men det kom ingen respons. Bare stillheten og det jevne dryppet fra trærne.
Etter to uker ga jeg opp. Camilla sa det var like greit. «Vi kan skaffe oss en hund. En ordentlig rase. Noe som ikke river i stykker ting.» Jeg nikket og sa meg enig. Men jeg tenkte på Silje. Jeg tenkte på hvordan hun hadde sett på meg den siste dagen, da hun spurte: «Er du sikker på at du vil ha henne?»
Datteren vår, Marie, ringte meg en onsdag. Hun studerte juss i Bergen og hadde alltid vært pappas jente, men stemmen hennes var annerledes nå. Fjernere. Kjøligere. «Mamma har ikke hørt noe fra deg», sa hun. «Hun lurer på om katten har det bra.» Jeg trakk pusten dypt. «Katten forsvant», sa jeg. Stillhet i røret. Så: «Hva mener du med forsvant?» Jeg forklarte. Døren som hadde stått på gløtt. Katten som hadde smettet ut. Letingen. Marie sa ingenting på en lang stund. Så la hun på uten et ord.
To dager senere ringte det på døren. Jeg åpnet og så Silje stå der. Hun så eldre ut, magrere, med mørke ringer under øynene. Hun hadde tatt natttoget fra Bergen, kunne jeg se på den sammenbrettede billetten hun holdt i hånden. «Når forsvant hun?» spurte hun. Stemmen var rolig, men hendene hennes skalv. Jeg så ned på de sprukne neglebåndene hennes og husket plutselig altfor mye.
«For en måned siden», sa jeg. «Jeg har lett overalt.»
Camilla kom ut fra stuen. Hun stilte seg ved siden av meg, la en hånd på skulderen min. Et eierskap. «Vi gjorde det vi kunne», sa hun. «Katter stikker av. Sånn er det bare.»
Silje så ikke på henne. Hun så bare på meg. «Dere slapp henne ut? En innekatt? Som aldri har vært ute alene?» Jeg åpnet munnen for å svare, men det kom ingenting. Camilla strammet grepet om skulderen min. «Hun smatt ut», sa Camilla. «Slike ting skjer.»
Silje snudde seg og gikk. Jeg så henne gjennom vinduet, hvordan hun stoppet opp på fortauet og bare sto der, som om hun hadde glemt hvordan man går. Så forsvant hun rundt hjørnet.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg løp etter henne. At jeg kastet på meg jakken, løp ned trappene og sa noe som kunne gjøre alt annerledes. Men jeg ble stående. Camilla begynte å snakke om hva vi skulle ha til middag. Jeg hørte ikke etter.
Timer senere fikk jeg en tekstmelding fra et ukjent nummer. Det var et bilde av Silje, sittende på en benk foran vår gamle leilighet i St. Hanshaugen. Hun hadde katten i fanget. Den var skitten, mager, med flokete pels og et halvrevet øre. Men de store øynene var umiskjennelige. Og måten den presset hodet mot Siljes hånd, som om den endelig var hjemme.
Teksten under bildet lød: «Vi tar toget klokken 23.40. Ikke kom.»
Jeg kom likevel. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje håpet jeg at hun ville snakke. Kanskje håpet jeg at katten ville komme bort til meg, gni seg mot bena mine, gi meg en bit av den tilgivelsen jeg ikke fortjente. Jeg sto i skyggen ved Narvesen-kiosken på Oslo S mens de gikk om bord. Silje bar katten i en transportkasse. Katten så ut gjennom gitteret, og for et øyeblikk møtte den blikket mitt. Hun sluttet ikke å se på meg. Hun bare så, helt til Silje løftet buret inn i vognen og dørene gled igjen.
Jeg sto der mens toget begynte å rulle. Gjennom vinduet så jeg Silje sette transportkassen på setet ved siden av seg. Hun strøk fingrene over gitteret, lente seg tilbake og lukket øynene. Katten la seg ned, potene foran seg, nesetippen presset mot sprekkene i buret.
En måned senere ringte Marie. Hun fortalte at Silje hadde møtt noen. En mann på toget hjem. En arkitekt fra Ålesund som het noe med M. De hadde drukket te i spisevognen mens katten sov i transportkassen under bordet. Han hadde sagt han likte katter. Han hadde sagt han likte henne.
Jeg satt i stuen da jeg hørte dette. Camilla var ute og drakk vin med venninner. Leiligheten var stille. Stolen overfor meg var tom. Regnet trommet mot vinduet. To dråper fant hverandre på glasset, smeltet sammen og rant ned i mørket.
