Regnet pisket mot vinduene i restauranten på tjueførste etasje. Gjennom glasset kunne jeg se Stavanger havn og lysene fra oljeplattformene ute i Nordsjøen. Servitøren satte en liten eske foran meg – grå kartong med en rød sløyfe rundt. Kollegaene mine sluttet plutselig å snakke. Alle så på esken, ikke på meg.
Jeg husker at jeg tenkte på pappa. Han lå på Stavanger universitetssjukehus, og jeg hadde brukt de siste to ukene på å kjøre mellom sykehuset og kontoret. Kanskje det var derfor jeg ikke oppdaget det med én gang.
– Hva er dette? spurte jeg og så bort på Marianne, avdelingsdirektøren vår.
Hun satt i andre enden av langbordet med et glass hvitvin. Ved siden av henne satt Eirik – min egen forlovede, i en splitter ny dress fra en butikk på Kvadrat kjøpesenter. Han var invitert som «ekstern konsulent», visstnok. Han så ikke på meg.
– Åpne den, Cecilie, sa Marianne. – Det er en gave. Fra oss.
Jeg løsnet sløyfen. Den var laget av et smalt rød bånd med en liten glidelås i enden – akkurat den typen jeg hadde knytt rundt den eksterne harddisken min hjemme. Jeg stivnet. Inni esken var det ingenting. Bare et tomt rom foret med silkepapir. Og en lapp: «Til hun som har gitt oss alt.»
Det gikk et sus gjennom rommet. Noen hostet. Andre så ned i tallerkenen sin. Jeg skjønte alt.
– Eirik, sa jeg lavt. – Du har vært i skrivebordsskuffen min.
Han lente seg tilbake. – Vi bor da sammen. Det er ikke noe innbrudd.
Marianne hevet glasset sitt. – Cecilie, i kveld feirer vi den nye kontrakten. Hydrodynamikkprosjektet ditt – eller, unnskyld, *vårt* – er nettopp godkjent internt. Fra i morgen skal Eirik og jeg lede det. Du skal få andre arbeidsoppgaver, i en støttefunksjon. Det er en praktisk løsning mens faren din er syk. Når ting stabiliserer seg, kan vi kanskje…
Hun fullførte ikke setningen. For jeg hadde begynt å le. Ikke en varm latter, mer et tørt, kort pust.
– Du har sett på den falske presentasjonen, Marianne.
Marianne satte fra seg glasset. – Hva snakker du om?
– For en måned siden oppdaget jeg at noen logget seg på serveren min om natten. – Jeg lot blikket gli over bordet, møtte Eiriks ansikt. – Fra din IP-adresse, Eirik.
Eirik rørte seg ikke, men kjeven hans strammet seg.
– Jeg sa ingenting. Jeg lot ham kopiere alt han ville, fortsatte jeg mens jeg åpnet vesken. – Bare at det han kopierte, var en dummy. Feil tall. Gamle data. En konstruksjonsfeil i første modul som ville fått prosjektet stoppet av Petroleumstilsynet.
Jeg holdt frem en liten, svart minnepinne. Den ekte. Den som aldri hadde forlatt innerlommen min.
– Den ekte rapporten sendte jeg til konserndirektøren i Oslo i ettermiddag. Med tidsstempel, revisjonslogg og en kopi av IP-adressene som har aksessert mappen min.
Marianne ble hvit i ansiktet. Glasset hennes veltet da hun grep etter bordkanten.
Eirik reiste seg halvt. – Cecilie, vent litt. Dette er bare en misforståelse.
– Å, jeg forstår, sa jeg. Noen ved bordet trakk pusten skarpt. – Jeg forstår at du ga nøkkelkortet ditt til henne. At dere har sittet på kontoret hennes og planlagt dette mens jeg handlet bleier til pappa på apoteket.
– Det er ikke sant! protesterte Marianne.
– Kvitteringen for dressen din lå i søpla hjemme. 8500 kroner. – Jeg så på Eirik. – Var det etterskuddsbetaling for meg, eller?
Akkurat da summet telefonen til Marianne. Så summet telefonen til driftsdirektøren. Så til personalansvarlig. En SMS i kor: «Ikke bruk presentasjonen. Møte i krisestab kl 2230.»
Marianne grep telefonen. – Hva i helvete har du gjort?
Jeg reiste meg og la minnepinnen ved siden av vinglasset hennes.
– Jeg bare sørget for at den *ekte* presentasjonen kom til rett person. Den du hadde, er verdiløs. Akkurat som denne esken.
Jeg trakk av meg forlovelsesringen. Den var gammel – hadde tilhørt farmoren til Eirik – og jeg la den forsiktig ned på servietten hans.
– Beklager at jeg ikke kan bli til desserten, sa jeg til resten av bordet. – Men jeg må kjøre til sykehuset. Pappa har akkurat begynt å spise selv igjen. Det er visst en bra dag.
Ingen sa noe da jeg gikk. Regnet trommet mot de store rutene mens jeg forsvant ut i natten.
Neste morgen våknet jeg av en melding på telefonen. Først en fra HR: prosjektet var offisielt godkjent med meg som prosjektleder. Så en fra Marianne: «Jeg synes vi skal ta en prat om fremtiden din i selskapet». Jeg svarte ikke. To dager senere fikk jeg beskjed om at hun hadde sagt opp med øyeblikkelig virkning.
Så kom meldingene fra Eirik. Han var forvirret, skrev han. Marianne hadde utnyttet ham. Han elsket meg fortsatt. Kunne vi møtes? Bare en kaffe? Han savnet pappa også.
Jeg sto på kjøkkenet og helte nykokt kaffe i en kopp. På kommoden ved vinduet sto en tom ramme. Bildet av oss to fra hytteturen på Sirdal var borte – jeg hadde revet det i to kvelden før. Utenfor vinduet dro en rutebåt ut mot Rennesøy, og en nabo gikk tur med en våt sanktbernhardshund. Det luktet regn og nybakt brød fra bakeren i første etasje.
Jeg blokkerte nummeret hans. Ikke med et sint trykk – bare med tommelen, som når man sletter en alarm. Så ringte jeg pappa og spurte om han hadde lyst på vafler.
