Åse skrapte den siste resten av kremen fra kakeboksen. Svigerdatteren så på henne over bordet med et smil som ikke nådde øynene.
— Du er jo pensjonist nå, Åse. Hva skal du egentlig med så mye penger? Vi har bestemt oss for å kutte ned på overføringene.
Kaken var kjøpt på Baker Brun i morges. For Åses egne penger. Hun stirret på de siste smulene på tallerkenen sin. Kaffekoppen var tom for lengst. Noe hardt og kaldt satte seg fast i brystet hennes.
— Kutte ned? Hva mener du med det, Silje?
Silje tørket seg omhyggelig rundt munnen med en serviett. Hver bevegelse var kontrollert og selvtilfreds.
— Det er ganske enkelt. Nå får du jo pensjon. Tjuefire tusen kroner i måneden. Husleien din er på åtte. Da har du seksten igjen. Det holder i massevis til mat. Hvorfor trenger du mer?
Kristian satt ved siden av sin kone. Han stirret ned i fanget sitt og plukket på en løs tråd i buksen. Åse så på sønnen sin.
— Kristian? Er du enig i dette her?
Han trakk på skuldrene uten å se opp.
— Mamma, vi har jo boliglån. Billånet også. Silje må fikse tenner. Du sitter jo bare hjemme, du trenger ikke pendlerkort eller nye klær.
Åse la servietten sin flatt på bordet og glattet ut alle brettene med håndflaten.
— Jeg sitter hjemme. Med barna deres.
Silje himlet med øynene.
— Å herregud, du er jo bestemor. Det er en glede for deg! Det er kos!
— De tolv tusen kronene dere har gitt meg i måneden, sa Åse lavt. Det var ikke lommepenger. Det var lønn.
Silje lo. Det var en stygg lyd.
— Lønn? Nå blir jeg kvalm. Det er dine egne barnebarn vi snakker om! Hva slags bestemor krever betaling for å være sammen med familien sin?
— Førti timer i uken. Jeg henter dem i barnehagen. Jeg lager middag til dem. Jeg betaler for maten.
— Vi har gitt deg barnebarn! Siljes stemme slo sprekker. — Vi har gitt deg noen å elske!
— Dere fikk barn for deres egen skyld, Silje. Ikke for min.
Kristian dunket knyttneven i bordet så kaffekoppene klirret.
— Nå holder du opp, mamma! Silje har rett. Det er helt sykt å skulle betale sin egen mor for å treffe barna sine. Vi gir deg ikke en krone til. Ferdig snakket.
Åse reiste seg rolig. Hun gikk bort til gangen og åpnet skuffen i det lille skapet ved døren. Hun tok ut et nøkkelknippe og gikk tilbake. Hun la nøklene på tallerkenen foran Kristian. Metallet skrapte mot porselenet.
— Hva er det der? spurte Kristian og så opp for første gang.
— Nøkkelen til leiligheten deres. Siden jeg nå bare er en kjærlig bestemor og ikke en ubetalt barnepike, må jeg nok endre timeplanen min.
Silje reiste seg halvveis opp fra stolen. Ansiktet hennes ble rødt.
— Hva skal liksom det bety?
— Fra i morgen av leverer du og Kristian Lukas og Emma i barnehagen. Dere tar sykedager selv. Dere har barna i helgene. Jeg har nettopp gått av med pensjon. Jeg skal endelig slappe av.
— Jeg har en karriere! ropte Silje.
— Det hadde jeg også. Tretti år på Haukeland sykehus. Nå er jeg ferdig. Åse gikk mot ytterdøren og åpnet den. Vinden fra oppgangen slo kaldt inn i den varme leiligheten. — Kaffen er slutt. Kaken er spist opp. Døren er der.
Kristian rykket opp og grep jakken sin. Kjeven var spent.
— Dette kommer du til å angre på, mamma. Du kommer til å ringe og tigge om å få se ungene når du sitter her alene.
Åse svarte ikke. Hun lukket døren og vred om låsen.
Mandag morgen våknet Åse halv ni. Leiligheten var stille. Ingen som hylte etter iPad. Ingen som sølte melk på det nypolerede kjøkkenbordet. Hun trakk pusten dypt og kokte seg en kopp ordentlig kaffe på presskanne. Hun tok frem koppen med blå blomster som hun hadde arvet etter sin egen mor. Koppen som alltid ble stående innerst i skapet fordi Silje mente den så gammeldags ut.
Klokken kvart på ni ringte det på døren. Ringeklokken ble holdt inne lenge. Aggressivt. Åse gikk ut i gangen og så i kikkhullet. Silje sto i oppgangen med telefonen klemt mellom øret og skulderen. I den ene hånden holdt hun en Rema 1000-pose. I den andre dro hun fire år gamle Emma etter hetten på regnjakken. Bak henne hoppet seks år gamle Lukas opp og ned.
— Lukk opp! ropte Silje mot døren og rykket i håndtaket.
Åse trykket inn knappen på porttelefonen.
— Jeg sover fortsatt, Silje.
— Åse, ikke vær vanskelig! Jeg må være på jobb klokken ni! Barnehagen har stengt på grunn av sykdom, jeg kan ikke ta dem med dit!
Barna begynte å syte der ute. Emma gnøyde seg i øynene med en våt, møkkete vott.
— Jeg er pensjonist, sa Åse. Jeg har døgnrytmen min å tenke på.
Silje sparket mot døren så det runget i gangen.
— Jeg bare setter dem igjen her på dørmatten! Da blir det du som må forklare deg for barnevernet!
Åse lente pannen mot den kjølige døren av stål.
— Gjør det, du. Fru Hansen i etasjen under er hjemme. Hun ringer politiet før du rekker å gå inn i heisen. Jeg sier bare at moren deres dumpet dem i oppgangen og stakk av.
Det ble stille ute på trappeavsatsen. Åse hørte bare Siljes raske pust.
— Du er helt sinnssyk, ditt gamle beist, hveste Silje.
Skrittene hennes forsvant ned trappen. Heisdørene smalt igjen. De dro.
Åse gikk inn på kjøkkenet. Kaffen var blitt kald. Hun helte den ut i vasken og fylte opp en ny kopp. Hendene hennes skalv bittelitt. Men inni brystet var det rolig.
Kristian ringte halv ett. Hun lot det ringe tre ganger før hun tok den.
— Hallo.
— Mamma, har du blitt helt gal? Kristian brølte i røret. I bakgrunnen tutet biler. — Silje fikk skriftlig advarsel! Hun kom to timer for sent fordi hun måtte kjøre ungene helt ut til hennes mor på Askøy!
— Å, hvordan gikk det med bestemor Solfrid da? spurte Åse rolig. — Ble hun glad for å se barnebarna?
— Ikke tull med meg. Hvorfor i helvete gjorde du det der?
— Jeg advarte deg, Kristian. Arbeidskraften min koster penger. Dere nektet å betale.
— Penger? Det er ditt eget kjøtt og blod, mamma!
Åse trakk ut kjøkkenskuffen og tok opp en gammel handlelapp. Hun hadde ført regnskap på baksiden.
— Kjøtt og blod? Greit. For fire måneder siden lånte du førtifem tusen kroner av meg. Til ny girkasse på bilen. Har du betalt meg tilbake?
Det ble stille i den andre enden.
— Jeg skal betale, jeg har bare litt dårlig råd akkurat nå.
— Du kommer ikke til å betale. Jeg tok opp et forbrukslån for å gi deg de pengene. Og nå betaler jeg renter av den slunkne pensjonen min. Tjuefire tusen i måneden. Minus åtte i husleie. Minus tre og et halvt på lånet til bilen din. Hvor mye sitter jeg igjen med?
— Jeg handler jo alltid inn til deg!
— En gang i måneden. To poser med first price-produkter og en stekekylling. For kanskje seks hundre kroner. Ungene dine spiste for tolv hundre i uken hjemme hos meg.
— Mamma, du er så jævlig smålig. Du teller hver eneste krone.
— Jeg måtte lære meg det. Når min egen sønn sitter og regner på min pensjon.
Åse la på. Hun skrudde lyden av telefonen.
Om kvelden kom det en varsling i mobilbanken hennes. Overføring fra Kristian. To tusen kroner. Melding: «Værsågod. Kvel i deg.»
Åse overførte pengene tilbake. Hun skrev ingen melding.
To uker gikk. De levde som fremmede. Telefonen var taus. Åse gikk turer i parken. Hun leste bøker hun hadde glemt at hun eide. Hun leverte inn den gamle vinterkåpen til renseri.
Fredag kveld bakte hun eplekake. Bare for sin egen del. Duften av kanel fylte den lille leiligheten i Danmarksplass. Hun satte på gammel jazz på radioen.
Det ringte på døren.
Åse åpnet. Der sto Kristian. Bustete hår, flakkende blikk. Ved siden av ham sto Lukas med skitten regnbukse og en sekk som hang og slang.
— Mamma, du må hjelpe meg.
Kristian dyttet gutten inn i gangen.
— Hva har skjedd?
— Silje er på legevakten. Mistanke om blindtarmbetennelse. Jeg må dra dit med en gang og snakke med legene. Solfrid henter Emma, men jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av Lukas. Vær så snill, bare til i morgen.
Åse så på barnebarnet. Gutten stirret ned i gulvet og sparket løst på dørmatten.
— Greit. Kom inn, Lukas. Ta av deg på beina.
Kristian pustet ut som om han hadde løpt maraton.
— Takk, mamma. Jeg ringer deg i morgen.
Døren smalt igjen før Åse rakk å spørre hvilken legevakt de var på. Lukas vrengte av seg jakken og slapp den på gulvet.
— Plukk den opp og heng den på knaggen, sa Åse vennlig.
Gutten så mutt på henne. Så bøyde han seg og hang opp jakken.
— Er du sulten?
— Nei. Vi spiste på McDonald’s.
De satt på kjøkkenet. Åse skar opp eplekaken.
— Hvordan går det med mammaen din? spurte hun. — Har hun veldig vondt i magen?
Lukas stappet kake i munnen.
— Mamma har ikke vondt i magen.
Åses hånd stoppet midt i bevegelsen. Kakekniven svevde over tallerkenen.
— Hvorfor sa pappaen din at hun var på sykehus da?
— Vet ikke. Mamma prøvde en ny badedrakt hjemme. Hun og pappa skulle på spahotell. Tante Maria har bursdag.
Noe lukket seg inni Åse. Stille. Endelig. Hun la fra seg kniven og tørket fingrene på forkledet. Hun tok opp telefonen. Gikk inn på Instagram-profilen til Maria, Siljes yngre søster. Øverste story var lastet opp med masse fargerike emojier. En trebrygge. Et utendørs boblebad med snø på rekkverket. Silje i en grønn badedrakt. Hun skålte med et champagneglass. Teksten over bildet lød: «Jentetur! Endelig barnefri helg!»
Publisert for trettiåtte minutter siden. Solstrand Hotel & Bad. Det lå i Os, en halvtime utenfor byen.
Det pep i telefonen. Melding fra Kristian. «Falsk alarm, mamma. Blindtarmen var ikke betent. Men legene sier hun må ta det med ro. Vi blir hos Solfrid til søndag. Lukas kan vel være hos deg et par dager. Kos dere!»
Åse stirret på skjermen lenge. Så så hun på Lukas. Gutten moste eplebiter utover bordet med tommelen.
— Lukas, ta på deg skoene.
Gutten så opp.
— Hvor skal vi?
— Vi skal på hotell. Overraske mammaen din og tante Maria.
Taxituren kostet elleve hundre kroner. I baksetet sovnet Lukas med kinnet mot den kalde bilruten. Åse så ut på de nakne trærne som suste forbi. Hun var ikke sint. Hun var helt iskald.
Bilen stoppet foran den ærverdige inngangen til Solstrand. Åse betalte sjåføren og dro forsiktig den søvnige gutten ut av setet. Lukas gjespet og gned seg i øynene. Glidelåsen på jakken hans sto halvveis åpen. Lue hadde han ikke.
I resepsjonen sto en ung mann i dress.
— God kveld. Kan jeg hjelpe dere?
— Jeg skal til et selskap. Maria Sandviks bursdag. Hvilken sal sitter de i?
Mannen smilte.
— De er i «Glassalen». Går du ned hovedtrappen og tar til høyre.
— Takk. Jeg finner frem selv.
Åse holdt Lukas hardt i hånden. De gikk ned en bred trapp med myke løpere. Dempet pianomusikk strømmet ut fra skjulte høyttalere. Luften luktet stearinlys og parfyme og biff.
Hun dyttet opp den tunge dobbeltdøren til Glassalen. Inne var kanskje femten, tjue mennesker. Langbord med sølv og krystall. En lubben mann sto og holdt tale. Silje satt ved siden av bursdagsbarnet. Hun hadde en mørk kjole med dyp utringning og håret satt opp i en avansert frisyre. Kristian satt på motsatt side, lent tilbake med et glass whisky i hånden. Han smilte, avslappet og fornøyd.
Åse gikk inn i rommet. Hælene hennes klikket mot parketten. Lukas snublet i et teppebord og sutret. Flere hoder snudde seg. Den lubne mannen tidde stille midt i en vits. Kristian snudde på hodet. Smilet frøs. Ansiktet ble kritthvitt.
— Mamma? hvisket han.
Glassets tynne klirring mot bordplaten ladet stillheten. Silje klemte servietten sin så hardt at knokene hvitnet.
Åse gikk rolig mot bordet. Alle stirret. Hun stoppet rett foran Silje og Kristian.
— Kristian. Du glemte igjen bagasjen din.
Hun la hånden på skulderen til Lukas og dyttet ham forsiktig fremover. Gutten sprang de siste skrittene bort til moren og grov det møkkete ansiktet inn mot den eksklusive silkekjolen. Det satte en våt flekk med en gang.
— Mamma, jeg er sulten! klagde Lukas høyt.
Silje trakk pusten skarpt inn mellom tennene.
— Åse, hva i helvete er det du driver med? hveste hun. — Gjør du dette foran alle vennene våre? Forsvinn herfra og ta ham med deg!
Maria, bursdagsbarnet, så på Kristian med hevede øyebryn.
— Hva er dette for noe? Du sa jo at ungene var plassert for helgen.
Kristian skjøv stolen tilbake og kom seg på beina. Han grep Åse hardt rundt overarmen. Fingrene boret seg inn.
— Hvorfor kom du hit? Jeg ba deg bare om en tjeneste!
Åse så sakte ned på hånden hans. Så løftet hun blikket og møtte sønnens øyne. Blikket hennes var som frost. Tomt for all varme.
— Ta hånden din bort, Kristian.
Han slapp som om han hadde brent seg.
— Dere løy for meg, sa Åse. Stemmen bar utover hele rommet. — Blindtarmbetennelse. Sykehus. Du dumpet barnet ditt som en koffert og dro på fylla.
— Vi har vært slitne i ukevis! Vi fortjener en pause! ropte Silje.
— Ja. Det fortjener dere. Men da får dere faktisk ta pausen sammen med barna deres. Jeg er pensjonist. Arbeidsuken min er over for godt.
Åse snudde seg.
— Bestemor! gråt Lukas.
Hun så seg ikke tilbake. Hun gikk mot døren med hodet hevet. Bak henne skrek Kristian noe, stemmen full av desperasjon og raseri.
— Du er ikke moren min lenger! Ikke ring oss!
Døren gled igjen og lukket ute lyden av selskapet. Åse sto i den stille korridoren og rettet på kåpeslaget. Hun gikk ut i natten og pustet inn den skarpe, kalde luften. Lett. Ingenting var lenger hennes byrde.
Søndag ettermiddag skar lyden av en nøkkel i låsen til leiligheten hennes. Men nøkkelen passet ikke. Døren ristet av slag. Så kom ringeklokken. Lang. Rasende. Uavbrutt. Åse helte vann i kaffekjelen og satte den på platen. Hun vasket hendene. Tørket benken. Gikk mot døren.
— Hvem er det? ropte hun.
— Lukk opp! Kristians stemme var hes. — Har du skiftet lås?!
— Ja. Låsesmeden kom i morges. Tretten hundre kroner fra min pensjon.
Han hamret knyttneven i døren.
— Mamma, er du klin gæren?! Silje har ikke snakket til meg på to dager! Sjefen min var der på festen! Maria kastet oss ut!
— Det høres ut som et problem du får løse selv, Kristian.
— Gi meg tingene mine! De står i boden! Verktøyet, fiskestengene, vinterdekkene!
— Jeg stiller dem ut i oppgangen på fredag. Ved siden av søppelcontaineren.
— Du er syk! Du ydmyket din egen sønn og ditt eget barnebarn! Du har ødelagt psyken hans!
— Psyken hans blir ødelagt av foreldre som ser på ham som et hinder for å drikke champagne.
Stillheten på den andre siden av døren var lammende. Så kom ordene, lave og bitre.
— Du kommer til å dø alene, mamma. Ingen kommer til å gi deg et glass vann på dødsleiet.
Åse smilte. Hun så smilet sitt i det lille speilet i gangen.
— Jeg kjøper en vannmaskin. Med hjemlevering. Farvel, Kristian.
Hun gikk inn på kjøkkenet og tok den blå blomstekoppen ned fra hyllen. Den første slurk av teen var varm og sterk. Leiligheten var stille. Ingen våte votter på gulvet. Ingen skjellsord i telefonen. Ingen som forlangte mer av henne enn hun ville gi. For første gang på mange år tilhørte alt her henne. Bare henne.
